er jurist og økonom, medlem i Oslo Høyre. 1. nestleder i Foreningen tryggere ruspolitikk.
Siste publiserte innlegg
«Der bodde tusen frelste pluss en tenåring og hennes unge mor. Vel, da skolen var slutt en sommerdag, kom datteren løpende som gal, og hun sa: Mamma, her er et brev til deg fra Tilsynet for høy moral.»
Inger Lise Rypdals slager fra 1969 har fått ny aktualitet. Med krigstyper kunne Dagbladet slå opp at tilsynet igjen har begynt å sende brev. Denne gang ført i pennen av Ingebrigt Steen Jensen og med Erna Solberg som mottager.
Og i brevet sto: Erna Solberg, De fostrer dårleg Statsråden Dykkar sjølv,
De beklagar ikkje nok, og det seiast at De stundom drikker øl.
De må kome på eit møte, det er no i kveld, i Arbeidersamfunnet sal.
Vi må ta Regjeringa Dykkar frå Dykk, helsing Tilsynet for høg moral.
Ingebrigt Steen Jensen beskriver dette valget som et «skjebnevalg.» Med seg har han rasket et kobbel av mer eller mindre kjente personer med tilknytning til Arbeiderpartiet, som eksempelvis bergensartisten med den sureste stemmen i norsk rock, John Olav Nilsen. Steen Jensen skrev oppropet sammen med samboeren Trude Solheim, og forankret det hos Trond Giske. Med denne forankringen i APs toppledelse er oppropet nærmest som et offisielt AP-dokument å regne.
«Jeg mener at partiledere og folk i ledende posisjoner har bidratt til å skape et inntrykk av at vi er under et voldsomt press,» sier Steen Jensen når han skal begrunne sitt opprop. Slik språkbruk vil han forbilledlig ta avstand fra. At han ikke ser den åpenbare selvmotsigelsen i å så umiddelbart følge opp med at «jeg opplever at veldig viktige nasjonale felles verdier er under press på en helt annen måte enn jeg noen gang før har opplevd», er betegnende for hvordan deler av ordskiftet etterhvert har utviklet seg.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det er etablert en dobbel standard. Utsagn fra den siden man selv ikke tilhører er – for igjen å låne ordbruken fra Steen Jensens opprop – eksempler på «ledere som sår splid.» Selv finner man det imidlertid uproblematisk å sammenligne regjeringens politikk med jødeutryddelsene i Warszawa-ghettoen(!).
Steen Jensen hadde ganske enkelt ingen problemer med å likestille norsk politis utkastelse av utlendinger med endelig avslag på sine søknader om opphold med «den delen av politiet i Norge som hjalp tyskerne å finne jøder omtrent på samme vis under krigen.» Flere hundre tusen jøder ble drept i Warszawa.
Jeg, derimot, tilhører den drømmende liberale høyresiden. Den som drømmer om en verden uten stater, som er utpreget internasjonalt orientert og som ser seg alliert med fremtiden. Deler av tankegodset som kommer fra dagens FrP er derfor meg mer enn litt fremmed.
Imidlertid har jeg en mørk ungdomsfortid. Som fjortenåring meldte jeg meg inn i Fremskrittspartiets Ungdom. Der gjennomlevde jeg en kort ungdomsforelskelse, før jeg som de fleste andre liberalere flyktet fra partiet og søkte politisk asyl i Høyre. Itråd med alle regler for human flyktningebehandling, ble jeg tatt godt imot.
Det kjennetegner frafalne at man, i sitt behov for å markere avstand til det man en gang var, er ennå sterkere i sin kritikk av sitt fordums hjem enn dem som aldri har vært der. Det har også i stor grad gjeldt meg, som noen ganger har sammenlignet mitt forhold til FrP med tidligere generalsekretær i Humanetisk Forbund Levi Fragells forhold til pinsebevegelsen han vokste opp i.
Det er illustrerende for graden av distansering at årets partitest i Dagbladet til og med plasserte Miljøpartiet De Grønne foran FrP på listen over partier jeg burde vurdere å stemme på.
Mitt behov for avstand gjør seg spesielt gjeldende på de områdene hvor det var mitt liberale verdisyn og behovet for å forholde meg til fakta og forskning som lå bak partiflukten. De gloser jeg roper mot skjermen når nåværende justisminister leker med kastrering som kriminalpolitisk virkemiddel, egner seg ikke for mine barns ører.
Da hans forgjenger kontret den internasjonale forskningskonsensus som forteller oss at cannabis er mindre skadelig enn alkohol, med å vise til en upublisert studentavhandling, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Sylvi Listhaugs uttalelser om innvandrere på «gullstol» fikk meg endog til å glemme all denne forskningen og regelrett drukne mine sorger.
Å være frafallen er imidlertid et tveegget sverd. Samtidig som man føler et voldsomt behov for å ta avstand fra de delene som gjorde at man ikke lengre kunne være der, husker man også hvordan det føltes å være på innsiden. FrP er en outsiderbevegelse. Det har partiet alltid vært.
Slike outsiderbevegelser kjennetegnes i stor grad av utpreget korpsånd. Man trenger ikke ta stilling til, eller konfrontere, egne feil og mangler når man med rette kan peke på at de angrep man utsettes for fra andre, går langt utover hva som er rimelig, eller hva som er greit i det offentlige ordskiftet.
Listhaugs gullstolutsagn er et godt eksempel på dette. Umiddelbart etter utsagnet ble det koblet til den dramatiske båtreisen mange flyktninger foretar over Middelhavet. En båtreise hvor mange mister livet. På politisk kvarter tordnet APs Helga Pedersen mot at Listhaug kunne karakterisere denne reisen som å «bli båret på gullstol.»
Det ville jo vært en helt legitim tordning om det hadde vært slik at Listhaug faktisk hadde sagt noe så vanvittig. Men det hadde hun selvsagt ikke. Listhaugs utsagn handlet ikke om hvem som skal slippes inn, men om hvordan man skal møte dem som allerede er her.
Uttalelsen falt i forbindelse med at Listhaug foreslo integreringskriterier som tillegg til krav om botid før det utstedes permanent opphold. Disse integreringskriteriene ble foreslått på bakgrunn av et bredt forlik om integreringspolitikken i Stortinget like før jul i 2015. Dette er et forlik både Arbeiderpartiet og Senterpartiet ga sin støtte til, og som totalt 161 av 169 stortingsrepresentanter stilte seg bak.
Det fullstendige sitatet lyder slik:
«Den viktigste faktoren for god integrering er at utlendingen selv vil integreres. En kan ikke bli båret på gullstol inn i Norge. Det må stilles krav, og det gjør vi med dette forslaget. Det må få konsekvenser om man ikke oppfyller kravene. Slik har det ikke vært tidligere. Dette vil bli et viktig incentiv for dem som kommer til Norge om å lære seg norsk og følge undervisningen de har en rett og plikt til å delta på. Det er viktig at de skaffer seg arbeid og blir selvforsørget. Med dette forslaget er det mer opp til utlendingen selv om de vil bli får bli i Norge eller ikke.»
Jeg synes fortsatt dette er en fordummende ordbruk. Men det er helt åpenbart ut fra sammenhengen at det ikke på noe vis refererte til hva som skal til for at folk skal slippe inn i landet, men til hvilke krav som skal stilles til dem som allerede er her.
For når det gjelder spørsmålet om hvem som skal slippe inn, markerte nemlig asylforliket (som Stortinget fant sammen om før Sylvi Listhaug ble innvandrings- og integreringsminister) at det er et spørsmål hvor Listhaug har støtte fra 161 av 169 Stortingsrepresentanter, herunder de fleste av dem som i valgkampen er høye og mørke med sin kritikk. «Folk i og utenfor Norge trenger å vite at vi har kontroll ved våre grenser,» uttalte AP-leder Jonas Gahr Støre den gang. Ikke mange spor av «alle skal med» å finne der.
Realiteten er altså den at det kun er MDG og SV som er enige med meg og vil ha åpnere grenser. Alle de andre politikerne – Senterpartiet og Arbeiderpartiet inkludert – mener det samme som Sylvi Listhaug. Diskusjonen dreier seg egentlig ikke om innhold, men bare om hvordan man sier ting.
Det er akkurat når det gjelder hvordan man sier ting Tilsynet for Høg Moral synes å være spesielt opprørt om dagen. Daglig kommer det krav om at Erna Solberg som statsminister må ta avstand fra både den ene og den andre. Spesielt gjelder dette gullstolens opphavskvinne, Sylvi Listhaug. Opprørtheten over de forferdelige uttalelsene Listhaug har kommet med, synes å være akkurat like stor som mangelen på konkrete sitater opprørtheten bygger på.
Jeg har noen ganger i det siste moret meg med å utfordre dem som er sintest av de sinte til å vise meg de konkrete sitatene. De kan for all del peke på et par litt uheldige utsagn. Men det stopper overraskende fort opp. Etter kort tid oppdager den sinte at vedkommende nok har gått litt i «gullstolfella.» Ved nærmere ettersyn viser det seg ofte at Listhaug snakker på vegne av et bredt flertall på Stortinget, og til og med kanskje har bruk samme språkbruk som den sinte selv.
Et godt eksempel på dette finner vi når Listhaug skal SETTE MENNESKERETTIGHETENE TIL SIDE. Dette må være det mest oppsiktsvekkende utsagnet Listhaug aldri har kommet med. Listhaug har i likhet med flertallet i det norske folk, og i motsetning til meg, tro på lukkede asylmottak. Konfrontert med spørsmålet om menneskerettighetskonvensjonene, som gjennom menneskerettsloven er gjort direkte gjeldende i Norge, kunne stå i veien for slike lukkede mottak, svarte Listhaug: Man må i så tilfelle «utfordre» konvensjonene.
Dette er helt ordinært. Vi tar ikke den mest inngripende tolkning av disse konvensjonene for gitt. Det skal vi ikke. Vi har en viss nasjonal handlefrihet. Systemet er slik lagt opp at den rette balansen mellom statens handlingsfrihet og borgernes konvensjonsbeskyttelse finnes i rettssalen. Dette skjer nettopp etter at noen har «utfordret.» Vår mann i avdelingen for utfordringer av denne art heter Fredrik Sejersted. Han er regjeringsadvokat. Siden den ble etablert i 1959 har domstolen avsagt i alt 42 dommer i saker mot Norge. I 28 av disse ble Norge dømt. Vi utfordrer konvensjonene hele tiden. Uansett hvem som sitter i regjering.
Den bevisste feillesingen og formålsorienterte forferdelsen Listhaugs uttalelser utsettes for blir ekstra tydelig når man ser på hva de som lar seg bestyrte selv sier. «Vi må se på konvensjonene og ta innover oss den situasjonen som er,» sier Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum. Senterpartiet har nemlig programfestet følgende:
«For at både det internasjonale samfunnet og Norge skal være best mulig rustet til å håndtere migrasjonsbølger, må Norge ta et internasjonalt initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner slik at de kan stå seg over tid.»
Det andre store partiet på rødgrønn side av streken? De som nesten fikk hjerteinfarkt av Listhaugs uttalelse? Har de sin sti ren? I Arbeiderpartiets partiprogram står det: «Samtidig vil vi ta initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner for at disse bedre kan tilpasses vår tids flyktningsituasjon.»
Det er ingen substansiell uenighet mellom Sylvi Listhaug, Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum når det kommer til behovet for å gjennomgå internasjonale konvensjoner! De står alle på samme side i denne diskusjonen. Den motsatte av den jeg står på.
Fraværet av reell uenighet gjør at kritikken som ropes veldig høyt, sjelden er særlig konkret om man leser lengre enn overskriften.
En annen god illustrasjon er Listhaugs harrytur til Sverige. Uten å henvise til en eneste reell uttalelse Listhaug faktisk har kommet med, kaller Støre det at statsministeren ikke har lagt ned reiseforbud for en politiker i et annet parti, for «svakt lederskap.» Videre sier han at «sakte, men sikkert, er grenseposter i Norge flyttet med Frp i regjering. Retorikken er blitt hardere, samfunnet er blitt kaldere»
At retorikken er blitt hardere, er det ikke vanskelig å gi Støre rett i. Når man ser på hvilke uttalelser han og hans partifeller kommer med om Listhaug, er det imidlertid heller ikke vanskelig å la tankene gli mot evangeliet etter Matteus 7.3: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?»
For man kan si mye om Listhaugs retorikk, men hun har så vidt meg bekjent aldri brukt uttrykk som «jævla rasistkjerring» om sine meningsmotstandere. Slik må hun imidlertid selv tåle å bli omtalt av Arbeiderpartiets Gjermund O. Bjørndahl. Bjørndahl sitter i bystyret i Arendal for Arbeiderpartiet, er leder for oppvekstkomiteen i byen og fylkesleder i LO-forbundet Skolenes landsforbund.
Konfrontert med sin egen uttalelse, var det ingen anger å spore hos Bjørndahl. «En statsråd som Listhaug, [...] må tåle den typen uttalelser,» var i stedet svaret. Et svar som like godt ble fulgt opp med at arbeiderpartipolitikeren i sommer både smalt til med at hun var «rasismens fyrtårn» og Norges Goebbels. Rett over i brunskvetting og hitling der altså. Såpass at Arbeiderpartiets partisekretær Kjersti Stenseng måtte rykke ut med umiddelbar brannslukking
Det er ikke bare tilfeldige bystyremedlemmer Arbeiderpartiet holder seg med på Sørlandet, som synes den beste måten å ta avstand fra at folk ikke snakker pent om hverandre er å sammenligne dem med forbryterne bak et av historiens verste folkemord. Sørums egen Are Tomasgard tok det hele til uante høyder med dette: (alle skrivefeil er Tomasgards egne):
«EN STEMME TIL HØYRE ER OGSÅ EN STEMME TIL AT LISTHAUG FORTSETTER PÅ DET VIGRID APPLAUDERER
Nazister marsjerer i norske gater. Vigrid heier på integreringsminister i Erna Solberg sin regjering. Sylvia Listhaug.
Når Høyre-politikere spør seg hva vi mener med uttalelsen om at Norge er blitt et kaldere samfunn- stiller jeg spørsmålet om de ikke følger med?
Er det virkelig slik at Høyres velgere nå støtter den samme politikken og de samme politikerne som Vigrids leder?»
Virkelig? Steen Jensen kommer med de nazistiske massakrene på hundretusenvis av jøder i ghettoen i Warszawa. Bjørndahl kommer med Goebbels. Tomasgard med Vigrid. Det å støtte dagens regjering er altså å være på lag med nazister?
For dem som ikke kjenner til Vigrid, er det altså en nynazistisk organisasjon, ledet av den lett forstyrrede Tore W. Tvedt. Jeg kjenner etterhvert bedre til Tvedt og hans kumpaner enn jeg setter pris på. Hver gang jeg skriver her i Dagbladet om hvorfor vi bør behandle folk likt uavhengig av etnisk eller religiøs bakgrunn, behovet for en mer liberal innvandringspolitikk eller om hvorfor vi må forsvare vår liberale rettsorden mot Donald Trumps manglende respekt for grunnleggende spilleregler, dukker de nemlig opp i min innboks i form av drapstrusler og utskjellinger.
Noe av den mildeste utskjellingen fikk jeg i sommer fra Tvedt selv da jeg skrev en artikkel om hvorfor Donald Trump må stoppes av det amerikanske rettsvesenet. «Artikkelen oser av høyreekstremisme og krigslyst mot anderledes tenkende, her representert ved demokratiforkjemperen Donald Trump og hans ønske om å bremse Det Anglozionistiske Imperiets og dets NAZI-allianses angepskrig mot Russland,» lød det da.
Det å klistre meg og resten av de snart tredve prosentene av Norges befolkning som planlegger å stemme Høyre på valgdagen til Vigrid er altså kun en historisk videreføring av det nivået Steen Jensen, Bjørndahl og andre allerede hadde lagt debatten på.
Forskjellen er at Tomasgard - i motsetning til Ingebrigt Steen Jensen - faktisk har betydning i dette samfunnet. Are Tomasgard er ingen hvem som helst. Are Tomasgard sitter i LOs absolutte toppledelse. Han ble valgt som LO-sekretær på LO-kongressen i 2013 og ble gjenvalgt i vår. Når LO i år doper APs valgkamp med nesten femten millioner kroner er det Tomasgard som er dopinglegen.
AP-leder Jonas Gahr Støre har i det siste hamret løs på statsministeren for å få henne til å ta avstand fra en (helt stupid og) allerede beklaget uttalelse fra justisministeren. Per Willy Amundsen uttalte nemlig at tragedien 22. juli 2011 muligens kan ha økt Arbeiderpartiets forståelse for nødvendigheten av en opprusting av politi- og beredskapstjenesten. Det var selvsagt et feilsteg; Det bør være en post-it-lapp hos alle i en valgkamp – og ellers – at 22. juli ikke skal brukes. Det er vår «don’t mention the war.»
Men ser vi på det konkrete i saken må jeg faktisk si at det Amundsen uttalte, var tilfelle for min del. For min forståelse av sikkerhetsutfordringene var denne forferdelige tragedien formende. Det var først etter å ha lest den etterfølgende grundige granskingsrapporten at jeg – for å låne justisministerens ord – «skjønte poenget.»
Det ville imidlertid ikke Støre ha på seg at han hadde gjort. Med stor patos går han ut i VG og slår fast at statsministeren har «svekket autoritet», fordi hun ikke har tatt en telefonsamtale med sin statsråd for å sette denne (i Støres ord) «ettertrykkelig på plass» for en uttalelse han for lengst selv har beklaget – helt uten at sjefen behøvde blande seg inn. (Om du måtte lese setningen foran to ganger er du tilgitt. Det er veldig vanskelig å forstå hva Støre egentlig mener Solberg burde gjort annerledes her.)
Amundsens uttalelse var etter mitt syn usmakelig. Men i motsetning til LO-sekretæren slo han ikke på noen måte sine politiske meningsmotstandere og massemorderen i hartkorn. Han hevdet kun at tragedien muligens kunne ha fungert som et wake-up-call for Arbeiderpartiet. Slik den eksempelvis gjorde for meg, og sikkert tusenvis av andre.
LO-sekretærens uttalelse spiller i en helt annen liga. Omskrevet på 22 juli-formel lyder bare overskriften slik «EN STEMME TIL HØYRE ER OGSÅ EN STEMME TIL AT LISTHAUG FORTSETTER PÅ DET ANDERS BEHRING BREIVIK APPLAUDERER».
Ser vi da den samme rituelle botsøvelse fra LO og Arbeiderpartiet etter dette som enhver på høyresiden må gjennom etter å ha begått vesentlig mindre overtramp? Selvsagt ikke. Tomasgard selv viker knapt og strekker seg kun til å si at «jeg blir faktisk personlig opprørt over de holdninger som Sylvi Listhaug fremmer. Å koble Vigrid og Høyre ble likevel litt for mye.» Litt for mye? Litt? Tempoet i omvendelsen fra hardtslående bølle til kongen av understatements kvalifiserer til OL-gull
Da Amundsen tabbet seg ut var Jonas Gahr Støre tydelig på hvilket ansvar det følger med det å være leder. Sjefen må - for å sitere Støre «sette rammene for hva det er innenfor å si». Går dine underordnede «utenfor de rammene, må de settes ettertrykkelig på plass», slo Støre fast med bred penn. Gjør man ikke det vil man ifølge Støre sitte igjen med «svekket autoritet».
Arbeiderpartiets sugardaddy og sentralstyremedlem, LO-leder Hans-Christian Gabrielsen, fikk åpenbart ikke med seg disse velmente rådene fra Støre. I stedet for å sette Tomasgard «ettertrykkelig på plass» velger han å benytte anledningen til å snakke om ….sykelønn?!?!
LO har i det siste kjørt en relativt stor kampanje hvor de påstår at Høyre vil kutte i sykelønnen. Det er usant. Eller alternative fakta, som de ville kalt det over dammen. Høyre har fredet sykelønnen de neste fire årene. Det eneste Gabrielsen vil si om at hans nærmeste medarbeider kobler Høyres velgere til historiens verste massemordere er at Høyres påpekninger av at det LO påstår om sykelønn bare er tull og tøys «har vært langt mer planmessige og ødeleggende for en anstendig valgkamp, enn en uheldig utblåsing som raskt ble slettet». Ja han sa faktisk anstendig! De alternative faktas mor, Trump-rådgiver Kellyanne Conway, ville vært stolt.
Om det bare er en kompromissløs dedikasjon til doble standarder, eller om det er redselen for å bite hånden som mater en, er ikke lett å si. Men det er påfallende. For å sikre at ledende politikere bruker «et språk folk kjenner seg igjen i og føler seg trygge i,» skal Jonas Gahr Støre altså ha statsministeren til å beklage hver en liten talefeil fra sine ministre. Men når hans fremste sponsor hitler debatten og stempler nesten fire av ti nordmenn som nazister gjør han absolutt ingenting.
Ingen påminnelser om at hans sentralstyremedlem som leder er den som skal «sette rammene for hva det er innenfor å si». Ingen snakk om å sette folk «ettertrykkelig på plass». Ingen påpekninger av at LO-lederen med dette må sies å ha «svekket autoritet» når han etter å ha latt dette passere ved en senere anledning skal repetere sin bekymring over at det offentlige ordskiftet hardner slik til. Ikke en gang Erna Solbergs «jeg ville ikke ordlagt meg på den måten» klarer Støre å komme med. Han er stum som en østers.
Skal man oppsummere denne valgkampen, er det vanskelig ikke å gripe til Obstfelder: «Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er saa underligt...»
Statsministeren for populær til at noen tør angripe henne direkte. Angrepene gjøres i stedet indirekte.
For det første forsøkes Solberg selv fremstilt som handlingslammet alle de gangene hun ikke inndrar passene til sine statsråder, ikke irettesetter dem for ting de for lengst har beklaget eller ikke tar avstand fra statsråder som - på tross av alle krigsoverskrifter hos NRK - slett ikke har sagt at menneskerettighetene skal settes til side.
For det andre skal Venstre knuses. Venstre ligger og vaker rundt sperregrensen på fire prosent. Noen ganger litt over. Noen ganger litt under. LO og Arbeiderpartiet vet at hvis Venstre faller under sperregrensen, så reduseres mulighetene for borgerlig Regjering kraftig.
Kampanjestrategene på Youngstorget vet at Venstres velgere føler noenlunde den samme mangelen på kjærlighet for FrP og Sylvi Listhaug som meg selv. Det negative valgkampnarrativet de har forsøkt å hamre inn for å lykkes er derfor dette: «1) FrP og Sylvi Listhaug er djevler på jord. 2) En stemme til Venstre er en stemme til disse djevlene.»
Venstre går i år til valg på bedre undervisning i skolen, et knallhardt klimafokus ved vern av leteområdene i nord og en næringspolitikk som gjør det enklere for gründere og småbedrifter å skape den veksten Norge så sårt trenger i årene som kommer. Mange av Venstres velgere er spesielt opptatte av miljø og internasjonal rettferdighet. Håpet har vært at det å bruke Sylvi Listhaug som busemann skal sette en tilstrekkelig andel av disse i bevegelse mot MDG til at Venstre klokker inn på 3.9%.
Overskriften har de gjort svært så tydelig fra partikontoret: «En stemme på Venstre er en stemme på FrP.» De siste ukene har Venstre-velgere landet over blitt bombardert med en voldsom skremselsretorikk rundt FrP og Listhaug, for så å avkreves svar: «Hvordan kan DU stå for dette?»
Siden jeg er opptatt av klimaspørsmål, ønsker en åpnere og mer liberal innvandringspolitikk og i tillegg er opptatt av at vi skal hjelp og ikke straffe mennesker som av ulike grunner havner på samfunnets skyggeside har jeg åpenbart blitt definert som non-FrPer (eller kvasi-Venstre) og således i målgruppen for buskagitasjonen. Det at jeg sitter i styret i Oslo Høyre og endog er folkevalgt for partiet har ikke vært noe hinder. Til det har troen på Listhaug som busemann vært for sterk.
Den siste måneden har derfor innboksen min blitt fylt opp med materiale fra denne svertekampanjen. Det har gitt litt innsikt i hvordan - og på hvilket nivå - agitasjonen kjøres. Typiske eksempler er bildeplakater som nesten ser ut som om de kommer fra Venstre, men som inneholder bilde av en FrP-statsråd med en vennlig påminnelse om hvor hinsides idiot denne personen er.
Over et bilde av Listhaug står det «en stemme til Venstre - Menneskerettighetene må settes til side», mens «en stemme til Venstre - Vi trenger et nytt korstog» preger bildet av Per Willy Amundsen. Det bildet jeg fikk deisende inn i innboksen av Per Sandberg forbigår vi i stillhet.
På gjennomsnittet av meningsmålingene i juni lå den rødgrønne siden an til 91 mandater på Stortinget mot bare 78 til Regjeringen og de to støttepartiene. Da var Venstreknusingen en offensiv strategi. Et Venstre med brukket rygg, skulle få KrF til å innse at veien til makt lå i å vende seg mot Arbeiderpartiet og dets nylig kristnede leder. Med KrF på plass ville grunnlaget vært lagt for flere tiår med Arbeiderpartidominans i norsk politikk.
Etterhvert som det har tettet seg til mellom blokkene har Venstre-knusingen endret karakter fra et offensivt til et defensivt spill. Det er ikke lengre bare slik at Venstre må knuses for å vinne stort. Venstre må knuses for å unngå å tape.
Nobelprisvinner Daniel Kahneman døpte allerede i 1979 denne situasjonen for en «loss frame». Mennesker som rammer inn situasjonen de befinner seg i som en potensiell tapssituasjon er villige til å ta mye større risiko for å unngå å tape enn de ville gjort for å kunne vinne. Det er denne effekten som får folk til å doble sine veddemål på casino for å vinne tilbake det tapte. Der vi ikke ville vært villige til å lyve for å oppnå en gevinst er vi det ofte for å unngå et tap.
At en del som trodde de skulle cruise inn til regjeringsskifte 11. september nå plutselig har ryggen mot veggen og vil unngå å tape merkes. Akkurat som Kahneman ville forutsatt det blir virkemidlene drøyere for hver dag som går.
Det foreløpige høydepunktet fikk vi for et par dager siden da noen begynte å fylle postkasser i Oslo og Akershus med falske Venstre-brosjyrer. Disse brosjyrene er mer forseggjorte enn de bilder jeg har fått tilsendt på mail. Her har både logo og grafisk design blitt stjålet slik at brosjyrene til forveksling ser ut som om de hadde kommet fra Venstre selv.
Budskapet ligner. «Hvis du vil ha Sylvi Listhaug som integreringsminister bør du stemme Venstre». Det er budskapet på det som ser ut som en Venstre-brosjyre med partiets navn og logo. Teksten er akkompagnert av et bilde av Frp-statsråden.
I de negative kampanjers hjemland - USA - er det en opplest og vedtatt sannhet at kampanjens hovedspor og kandidat skal holdes på en viss distanse fra det negative budskapet. Dette for å unngå at det negative også smitter tilbake på kandidaten. Buskagitasjonen skal skje på kampanjens flanker.
At det var LOs toppledelse som gikk hele veien til nazi-sammenligninger er jo slik sett lite overraskende. Venstres førstekandidat i Buskerud, Rebekka Borsch beskrev det slik: «LO og AUF fungerer som Ap-bøllene, mens moderpartiet signerer en avtale med de andre partiene om å føre en anstendig valgkamp.»
Ungdoms- og sideorganisasjoner spiller i en slik situasjon litt forskjellige roller. Der LO-sekretæren går for å sammenligne Høyres velgere med Vigrid og nynazister i sin argumentasjon, velger ungdommen mer visuelle virkemidler når de skal bidra med sin skjerv for å dytte Venstre under sperregrensen.
I en reklamevideo på Facebook legger ikke AUF noe i mellom. Først slås det fast over et svært bilde av en glisende Listhaug at «en stemme til Venstre er en stemme til Listhaug». Deretter legges forskjellige Listhaug-sitater over bilder av desperate barn på vei over Middelhavet. Sitatene har alle det til felles at de ikke har noe som helst med bildet AUF har valgt å illustrere sitatet med.
Best kommer dette frem når de legger følgende sitat over et bilde av en gråtende og livredd jente som må være en fire–fem år: «Deira eige liv betyr ikkje noko for dei. Dei drep seg sjølve og andre.»
Mener Listhaug det om flyktninger, slik som AUFs video er laget for å få oss til å tro? Selvsagt ikke. Listhaug snakket om hva vi kunne lære fra blant annet terroren i Barcelona. I NRK-saken AUF har klippet sitt sitat fra kan vi lese det i sammenheng:
«Terrorangrepa den seinaste tida, som i Barcelona og Finland, er del av eit større bakteppe. Sidan januar 2015 er 564 personar drepne i terror i Europa. Dei fleste angrepa er utført av personar med band til IS.
– Dette er personar som rett og slett ... deira eige liv betyr ikkje noko for dei. Dei drep seg sjølve og andre.»
Listhaugs omtale av terroristene er til forveksling lik måten Barack Obama omtalte dem i sin tid. Om vi la forskjellige norske og utenlandske politiske lederes uttalelser om menneskene som har stått bak disse grusomme handlingene, ved siden av hverandre, ville det vært umulig å plukke ut hvilket av utsagnene som tilhørte Sylvi Listhaug om man ikke visste svaret.
Det er en stund siden videoen ble lagt ut. En del av oss har i dagesvis påpekt hvor voldsomt utenfor alle rammer av normal politisk samtale den er. Responsen har vært den samme som Støres respons på LO-sekretærens nazi-sammenligninger. Øredøvende stillhet.
Først i går, etter en valgdebatt mellom Solberg og Støre, ble den trukket tilbake. Fikk vi da se anspor av den ydmykhet og evne til beklagelse som regelmessig avkreves andre? Neida! AUF var mest opptatt av at de hadde fått frem poenget: «Det er en sterk video med sterke bilder og sterke sitater. Vi føler vi har fått fram vårt poeng om at en stemme til Venstre er en stemme til fortsatt Frp i regjering. Vi har respekt for at mange synes videoen blir svært sterk, og har derfor valgt å trekke den tilbake.»
Videoen er ikke sterk. Det er ikke utfordringen med den. Sterk er bra. Utfordringen med den er at den kombinerer tekst og bilde på en slik måte at den totalt feilrepresenterer både hva den de angriper har sagt og hva hun mener. Det er nesten litt kostelig at AUF i en slik situasjon holder seg med ordet «respekt».
Kritikken fra venstresiden mot Listhaug og hennes meningsfeller har hovedsakelig gått langs to linjer. For det første har man anklaget dem for å ha splittende og røff ordbruk. For det andre har man anklaget henne for til tider å være upresis med fakta. Vel. Behovet for også å feie for egen dør er åpenbart til stede.
Jonas Gahr Støres kommentarer til saken gir bare sånn passe håp om at slik feiing vil finne sted. Heller ikke her var det så mange spor av å sette sine underordnede «ettertrykkelig på plass». I stedet valgte «Støre å gå til et ganske umiddelbart skifte av fokus. Tilbake til den som var videoens mål: Vi tar det veldig alvorlig. Men la oss nå se på hovedbildet: Jeg står inne for at denne debatten nå kommer opp, og jeg står inne for at Frp har mye å svare for om måten de fører ordskiftet om grupper, om andre mennesker.»
Ja, det er det vi må snakke om. Hvordan vi snakker «om andre mennesker». Og - hvor utrolig det enn kan høres ut - Sylvi Listhaug er også et menneske. Når man hører måten hun omtales på i ganske mange kretser om dagen skulle man nesten ikke tro det. Det første steg ned skråplanet til virkelig katastrofe er når vi begynner å dehumanisere «de andre». De blir ting for oss. Objekter for hat eller frykt. I flyktningedebatten er det et voldsomt viktig tema. Objekter kan vi gjøre hva vi vil med. Ikke mennesker. Ingen er kun en flyktning. Vi står overfor et fullt og helt menneske og skal behandle det sånn.
Mange (meg selv inkludert) deler en bekymring for at måten ledende politikere - som eksempelvis Listhaug - omtaler innvandrere, flyktninger og for den slags skyld politiske motstandere på skal fungere dehumaniserende og slik gi grobunn for dårligere politikk og dårligere vilkår for mennesker som trenger hjelp.
Jeg har i lengre tid latt meg fascinere av at ellers oppegående mennesker klarer å kombinere denne frykten med å ikke se at de selv oppfører seg på akkurat samme måte. Med den signaleffekten det gir. Den måten du omtaler din største fiende på er det du forteller dine barn at er en grei måte å omtale folk helt generelt.
Mennesker skal møtes med respekt og med forståelse. Ikke fordi vi skal bli enige med dem hele tiden. Men fordi vi skal vite hva vi faktisk er uenige om og hva vi kan jobbe sammen om. Det gjelder også Sylvi Listhaug. Du får faktisk ingen poeng for å ha behandlet en som mener, tenker og oppfører seg helt likt som deg selv på en allright måte. Vi har høyere standarder enn det.
Når meningsmålingene nå tyder på at det butter for de partier som lar sine sponsorer sammenligne 40 % av velgerne med nazister gir det grunn til refleksjon. En mulig forklaring på opinionsbevegelsene kan være at velgerne har stemt i sammen med Inger Lise Rypdahl: «Er det fra denne samling hyklere jeg hører at jeg ikke strekker til.»
Å huske at også «de andre» er mennesker er i utgangspunktet vanskelig, når empatien tar overhånd og du er sikker på at du kjemper det godes sak. Kombineres godheten med en overbevisning om at vi nå står overfor et historisk skjebneøyeblikk blir det virkelig krevende.
Forskningen forteller oss nemlig en del om hva det gjør med folk å være sikre på at de er på det godes side. Når du er sikker på at det du gjør er av et gode og at du selv er på det godes lag, da er du villig til å ta nesten alle virkemidler i bruk. Er du i tillegg der at du har en motstander du kan definere som ond faller de siste barrierer.
Vi er aldri så villige til å påføre smerte som når vi tror at vi gjør det for å tjene det gode. Et eksempel er et svært enkelt forsøk gjort av psykologene Anneke E.K. Buffone og Michael J. Poulin ved University of Buffalo. De fortalte sine testpersoner om en konkurranse mellom to studenter i rommet ved siden av (hvor den som vant ville få en pengepremie).
Den ene gruppen testpersoner fikk lese et brief hvor en av konkurentene sier «jeg har aldri hatt så lite penger og det skremmer meg». Den andre gruppen fikk lese et brief hvor hun sier «jeg har aldri hatt så lite penger, men det bryr jeg meg ikke om».
Oppgaven testpersonene fikk var å bidra i en studie om å takle ubehag hvor de fikk bestemme hvor mye sterk saus den lite bemidlede studentens konkurrent ville måtte drikke. Konkurrenten hadde ikke gjort noe galt og hadde ingenting med den andres pengeproblemer å gjøre.
Likevel ga de testpersonene som fikk høre at hun var skremt vesentlig mer sterk saus enn dem som fikk høre at hun var ubekymret. Det finnes ingen moralsk rettferdiggjøring av dette. Empati drev aggresjon. Før forsøket testet psykologene testpersonene etter følsomhet for vasopressin og oxytocin - hormoner som bidrar til medfølelse, empati og hjelpsomhet. De mest følsomme - altså de «snilleste» - var også dem som ga konkurrenten mest ubehag.
Jo mer testpersonene følte at de gjorde det de gjorde for å hjelpe, jo mer smerte var de villige til å påføre for å få det til. Disse resultatene bekreftes på område etter område. Forskning gjort av Paul Bloom viser at jo høyere du scorer på empati, jo mer villig er du til å straffe hardt de du mener har begått urett mot dem du sympatiserer med. De er mot det gode, så du definerer dem som onde.
Står du i det godes vei må du altså regne med at de som tror de gjør godt, kommer til å skaffe deg en hel del sterk saus.
Og det bare i en helt ordinær situasjon. Men dette er jo ingen ordinærsituasjon. Dette er jo - ifølge Ingebrigt Steen Jensen og resten av Forbundet for Høy Moral - et historisk «skjebnevalg». Om Ingebrigt Steen Jensen selv virkelig tror at dette valget er et skjebnevalg som «handler om nasjonens sjel», er jeg usikker på. Han kommer jo med disse moralske oppropene som en nokså regelmessig affære.
Første gang Steen Jensen fikk spalteplass for å trykke et opprop som advarer om armageddon om ikke Arbeiderpartiet skulle vinne akkurat dette valget var i 1997. «Stortingsvalget på mandag er det viktigste noensinne i Norge,» het det da. Noensinne faktisk. Glem det i 1882 som ga oss parlamentarismen. Glem valget i 1945 som la grunnlag for en hel etterkrigstid med Arbeiderpartidominans. Den gang - som nå - kunne Steen Jensen advare mot å «våkne opp til en framtid der umistelige verdier settes på spill.»
Heller ikke ved dette valget har Steen Jensen og hans medunderskrivere noen gang «følt at det har stått mer på spill enn nå». Det tegnes et bilde hvor det gode står mot det onde, og hvor valget fremstilles som en slags episk oppgjør.
I en slik situasjon kjemper du den endelige kamp for alt som er kjært. Og da er alt lov.
Jeg tror oppriktig ikke de kulturpersonligheter, avdankede tidligere politiske ledere eller AUF, da de produserte sin film for den saks skyld, ser at deres egen språkføring ofte er vesentlig verre enn den som kommer fra dem de selv anklager for å ha splittende språkbruk. Man ser sjelden bjelken i sitt eget øye.
Men summen av det hele har nå nådd et nivå det er lenge siden vi har sett i norsk offentlighet. Ingen løfter et øyebryn når Willy Tore Mørch karakteriserer henne som sosialdarwinist eller når tidligere utenriksminister Espen Barth Eide sammenligner henne med Donald Trump. Vi har blitt så vant til det nå.
Og så - for å låne ordene til Jonas Gahr Støre - «flyttes grensepostene». Når tidligere Arbeiderpartileder Torbjørn Jagland får seg til å kalle FrP for «historisk farlige» lander det i et landskap hvor LO og en og annen perifer fyr på Sørlandet allerede har vært der og fortalt oss hvordan de ordene skal forstås.
Språkbruk som ellers ville blitt ansett khelt utenfor normal politisk diskusjon har plutselig omdefinert til «å si fra». For trusselen er jo så stor. Og da er veien kort til å konkludere med at «ekstreme tider krever ekstreme tiltak.» Det har jo tross alt et «skjebnevalg.» Det har jo «aldri stått mer på spill» enn akkurat denne gangen.
Det er sjelden lederne som står for det ekstreme. I går gikk jeg gjennom byen og telte antallet plakater med reklame for Erna eller Siv Jensen som var nedtagget med nazi-symboler. Jeg ga opp etter seks stykker. På den siste jeg så var det over bildet av Erna Solberg tegnet en kledelig liten Hitler-bart og sprayet på setningen «Høyre støtter fascister». Og på Høyres stand på Stovner måtte securitas bortvise en ungdomsgjeng som truet valgkampmedarbeiderne. En av dem måtte politiet arrestere fordi han forsøkte å skalle ned en løpesedelutdeler.
Vi skal ikke ha det sånn. Akkurat som Hadia Tajik og Mani Hussaini ikke skal måtte finne seg i å måtte leve med drapstrusler bare basert på at de er de de er. Vi er bedre enn det. En av de vakreste tingene med Norsk politisk kultur har vært det lave konfliktnivået. Vi står på stand for hvert vårt parti på formiddagen og tar en øl sammen på ettermiddagen. Konfliktnivået er lavt. Det er en viktig og kjær norsk verdi. Vi har alle - uansett om du heter Sylvi Listhaug eller Jonas Gahr Støre - et ansvar for å ta vare på det i våre tanker ord og gjerninger.
Velgerne har ikke belønnet Arbeiderpartiet for den måten partiet har kjørt valgkamp på i år. Skal man tro meningsmålinene lekker partiet i alle retninger. Det er interessant å se at lekkasjen er størst til MDG og SV. Norsk politikks to snilleste partier. De to partiene har kjørt en helt plettfritt positiv valgkamp hvor de har snakket om seg selv, sin egen politiskk og markert politiske forskjeller.
Ingen av dem har på noe tidspunkt - så langt jeg kan se - henfalt til utskjelling og alarmisme. Meningsmålinger er ikke valg og alt det der. Men man kan i alle fall tillate seg å undre over om rødgrønne velgere forsøker å sende et lite hint i retning Youngstorget.
Så får vi se om snillingene klarer å løfte Jonas Gahr Støre over midtstreken, eller om jeg en eller annen gang natt til tirsdag kan legge ut følgende melding på Twitter:
«Ja på denne måten hendte det, jeg vet for jeg var i samme sal og så Erna slå i hjel «Tilsynet for høy moral».»
