Tiltak mot æresrelatert vold i Europa

En ny svensk-dansk undersøkelse har forsøkt å finne ut hvilke tiltak som finnes mot æresrelatert vold i seks europeiske land.

BEGREPET «æresrelatert vold» har siden slutten av 1900-tallet fått innpass i flere vesteuropeiske land. Begrepet brukes til å betegne ulike former for vold blant etniske minoritetsfamilier, primært med midtøstlig eller sørasiatisk bakgrunn, fra fysisk og psykisk vold til tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, bortføring og drap. I disse sakene er ofrene for denne formen for vold gjerne unge i giftemoden alder i familien, oftest kvinner, mens voldsutøverne kommer fra den utvidede familien.Det danske Socialforskningsinstituttet har i samarbeid med det svenske Institutet för Utveckling av Metoder i Socialt Arbete under den svenske Socialstyrelsen, nylig utgitt en rapport som beskriver nåværende tiltak mot æresrelatert vold i seks vesteuropeiske land: Sverige, Danmark, Norge, Nederland, Storbritannia og Frankrike. Fokuset er satt på de tiltakene som er etablert for å hjelpe ofre og bekjempe æresrelatert vold, og i den forbindelse hvilke metoder som har størst virkning. Dette omfatter tiltak på regjeringsnivå (lovgivning, juridiske tiltak) og implementering av tiltak i sosialt arbeid innenfor helse- og politivesenet, ikke-statlige organisasjoner og skolevesenet.

ÆRESRELATERT vold er kun et samlet tiltaksområde i noen få land. I land som Danmark, Norge, Storbritannia og Frankrike er det således et overordnet fokus på tvangsekteskap. I land som Sverige og Nederland fokuseres det på begrepet æresrelatert vold, fordi man ønsker å betone at det er snakk om flere former for vold som alle har sin rot i og bør behandles som uttrykk for samme fenomen. De seks europeiske landene forholder seg således også ulikt med hensyn til tiltaksområder. I Danmark er forsøket på å bekjempe tvangsekteskap uttrykt lovgivningsmessig i og med regjeringens 24-årsregel. I tillegg finnes det tilbud om rådgivning og bolig fra interesseorganisasjoner som bekjemper vold mot kvinner. Nyere lovgivning søker primært å forhindre tvangsekteskap, men det er også tendenser til forebyggende og behandlende tiltak. Også i Norge er den overordnede innsatsen mot tvangsekteskap av lovgivningsmessig karakter. Etniske minoritetsorganisasjoner har fått statsstøtte til å skape dialog i de lokale miljøene, blant annet med det formål å nå ut til foreldregenerasjonen. I Sverige ivaretas de sosiale tiltakene mot æresrelatert vold først og fremst av sosialtjenesten, skolen og interesseorganisasjoner som bekjemper vold mot kvinner. I motsetning til i Norge arbeider man primært med de potensielle ofrene uten å involvere den øvrige familien. I Nederland foregår det et tett samarbeid mellom regjeringen, politi, skoler og ikke-statlige organisasjoner representert av bl.a. etniske minoriteter, om bekjempelse av æresrelatert vold. Her er tiltakene primært av forebyggende art. Likeledes i Storbritannia er regjeringens innsats mot tvangsekteskap uttrykt i samspill med aktører som politi, forskere og interesseorganisasjoner for etniske minoriteter og kvinnegrupper. Her gjøres innsatsen særlig i det akutte arbeidet med å beskytte ofre for tvangsekteskap. Også i Frankrike gjør regjeringen en innsats mot tvangsekteskap, og har utover lovgivning satt i gang forebyggende tiltak gjennom informasjon, utdanning, samt finansiering av lokale prosjekter.

DE ULIKE LANDENES tiltak mot æresrelatert vold går i mange ulike retninger. Noen satser på et familieorientert perspektiv, som har fokus på familien som kulturbærende enhet, mens andre bruker et individorientert perspektiv, med fokus på beskyttelse av det enkelte individs rettigheter. I visse tilfeller konsentrerer tiltakene seg således om å få en familie til å fungere igjen, gjennom for eksempel megling for å få familiemedlemmene til å snakke sammen. Her er det snakk om at æresrelatert vold betraktes som uttrykk for en dysfunksjonell familie, og at denne skal hjelpes til å fungere igjen. Innenfor de mer individorienterte tiltakene er det derimot snakk om at individet skal gjenvinne sin styrke og lære rettighetene sine å kjenne. Her kan man snakke om empowerment - et individsentrert fokus - som blant annet kan føre til et brudd med familien. Som det fremgår, spenner tiltakene mot æresrelatert vold over en rekke samfunnsmessige nivåer og konkrete tiltak, der offentlige institusjoner som skole, politi og sosialtjeneste er viktige aktører. En stadig tilbakevendende anbefaling er at man arbeider med en multiaktør-innfallsvinkel, dvs. at flere instanser og fagpersoner arbeider sammen om problematikk omkring æresrelatert vold. En slik innfallsvinkel omfatter også etniske minoritetsmiljøer som kan være med på å starte en intern debatt om volden.

DANMARK SKILLER seg fra de øvrige landene ved at ganske få tiltak direkte involverer eller er samarbeid med etniske minoriteter. Forsøk på å bremse tvangsekteskap har karakter av sosiale tiltak, men også, og kanskje særlig, av lovgivning. Lovgivning som den såkalte 24-årsregelen og tilknytningskravet, understreker at tvangsekteskap forstås som et fenomen som kommer utenfra - som et resultat av og motiv for innvandring til Danmark. Her ligger Danmark på linje med andre land, som for eksempel Norge, der tvangsekteskap og innvandring betraktes som to sammenhengende størrelser, og tvangsekteskap i mindre grad betraktes som et kulturelt fenomen som er underkastet sosial dynamikk, og dermed som noe som kan ha rot i den lokale, vestlige konteksten.

DEN NYLIG utgitte rapporten beskriver som nevnt tiltakene mot æresrelatert vold i seks vesteuropeiske land. I visse tilfeller er det snakk om store satsninger, for eksempel satte den tidligere svenske regjeringen av 180 millioner svenske kroner i perioden 2003 - 2007 til bekjempelse av fenomenet. Når man tenker på at dette dreier seg om et fenomen som får stor oppmerksomhet på tvers av landene, er det underlig at det er en generell mangel på forskningsbasert kunnskap om hvilke tiltak som fungerer og hvilke som ikke gjør det, og hvilke som fungerer bedre enn andre. Vi har for eksempel ikke, på tross av omfattende litteratursøk, funnet evalueringer som redegjør for når man med best resultat kan gripe inn overfor æresrelatert vold. Eller hvor lenge et offer for æresrelatert vold skal følges i et behandlende tiltak. De menneskene som arbeider med problemstillingen, som vi snakket med på tvers av landene, savnet helt fundamentalt en brukbar definisjon på hva æresrelatert vold er, deriblant hvordan man avgrenser den fra andre typer vold. Det er for eksempel viktig å få klarlagt hvilken rolle kultur i det hele tatt spiller for volden når man trekker inn andre sosiale faktorer, som fattigdom, sosial isolasjon eller vold som en akseptabel måte å løse konflikter på. Også her er kunnskapen vår fremdeles altfor lav.