ÅPENT BREV: Vil det komme på plass en sentral ordning for godkjenning av kompetansehevende kurs, for å sikre at institusjonene ikke bruker ressurser på kurs som ikke er formålstjenlige? spør kronikkforfatteren i et åpent brev til helseminister Bent Høie. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
ÅPENT BREV: Vil det komme på plass en sentral ordning for godkjenning av kompetansehevende kurs, for å sikre at institusjonene ikke bruker ressurser på kurs som ikke er formålstjenlige? spør kronikkforfatteren i et åpent brev til helseminister Bent Høie. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Debatt: Kompetanse i helsetjenesten

Tiltakene i «Kompetanseløft 2020» framstår som uspesifikke

Åpent brev til helseminister Bent Høie: Kommune-Norge sliter med å bemanne helsetjenesten med personal som har riktig, nok og oppdatert kompetanse.

Meninger

Helseminister Bent Høie varsler mer penger til kompetanse – og det er flott – men dette handler vel så mye om systemer som setter nødvendig kvalitet i baksetet, og om utdaterte holdninger til nye læringsformer.

LEGE: Terje Johannessen, ansvarlig redaktør for Norsk Elektronisk Legehåndbok og Norsk Helseinformatikk (nhi.no).
LEGE: Terje Johannessen, ansvarlig redaktør for Norsk Elektronisk Legehåndbok og Norsk Helseinformatikk (nhi.no). Vis mer

Som et svar på at kommunehelsetjenesten rapporterer for lav tilgang på kompetanse hos det tilgjengelige helsepersonellet, har Høie bevilget 1,2 milliarder kroner til kompetansehevende tiltak innen eldresektoren i «Kompetanseløft 2020» (blant annet i et intervju i VG 24. oktober i fjor, og ministerens egen kommentar i Dagbladet 6. desember).

Samtidig etterlyser Høie «ledere som vet hvor skoen trykker, som vet å etterspørre ansatte med riktig kompetanse og som organiserer arbeidet slik at kompetansen blir godt utnyttet».

Det er selvsagt lett å slutte seg til både økte rammer for helsesektoren, og bedre systematikk rundt kompetansearbeidet hos landets mange helseinstitusjoner. Likevel framstår tiltakene som relativt uspesifikke, og vi savner et mer konkret veikart for å sikre at de rette folkene har den riktige kompetansen på riktig sted, til riktig tid.

Situasjonen er nemlig slik at både fagansvarlige og ansatte flest i helsesektoren (samt de norske bedriftene som tilbyr kurs og opplæring til helsesektoren) opplever en rekke utfordringer som ligger «innbakt» i system, rutiner og kultur for innkjøp av kompetansetiltak.

Det dreier seg i praksis om direkte tilgang på midler til kompetanseheving, om oversikt over hvilke av tilbudene som finnes på markedet man kan og bør kjøpe, og om gammelmodige holdninger til nye læringsformer. La oss adressere noen momenter:

• Det største hinderet for å bestille kurs og opplæring av ansatte er ikke at man ikke vet hva man trenger av kunnskap i enheten, men at den som styrer pengesekken i enheten, eller kommunen, henviser til tilgjengelige (rimelige/gratis) kurs som ikke oppfyller de faglige kravene.

• Enhetene står fritt til å kjøpe eller benytte kurs som verken oppfyller faglige krav til godkjenning, som ikke er under kontinuerlig oppdatering og kvalitetssikring, eller der læringseffekten er udokumentert (eller udokumenterbar). Eksempelvis finnes en rekke kurs der oppmøte i seg selv fører til godkjent gjennomføring, uten noen form for testing av tilegnet pensum.

• Det finnes heller ingen retningslinjer for om kursene som ansatte skal ta skal være praksisrelevante ved at den knytter seg tett opptil arbeidsflyten eller arbeidshverdagen til den spesifikke faggruppen (og dermed sikrer høyere langsiktig læringseffekt).

• Kort sagt finnes det altså ingen systematisk, sentral ordning for godkjenning av kurs, som kan rettlede innkjøpere til å bruke tid og penger på kurs som faktisk gir den nødvendige kompetansen over tid.

• Det offentliges tilnærming til anbudsregler er også tidvis oppsiktsvekkende: I de mest ytterliggående tilfellene ser vi anbudsforespørsler for kurs innen sektoren der pris er vektet med 90 prosent. Det vil si at faglig kvalitet og læringseffekt totalt er vektet med ti prosent. Dette er bekymringsfullt i en sektor der sviktende fagkunnskap, for eksempel innen medisinering, er livsviktig. Bokstavelig talt.

• For leger i Norge ligger det en begrensning på at bare om lag 30 prosent av kursene kan være e-læring. Sammenholdt med at vi vet at for mange «fysiske» kurs er oppmøte nok for å få godkjent kompetanse, spør vi oss om dette er veien å gå framtiden i møte.

Det finnes i dag lite hold for å mene at klasseromsundervisning er «bedre» enn e-læring; tilbakemeldinger fra våre kursdeltakere viser at 95 prosent mener e-læringen vi tilbyr er like bra eller bedre enn klasseromsundervisning. Når fysisk oppmøte samtidig legger større beslag på helsearbeidernes arbeidstid (og fritid), er det verdt å spørre seg om slike begrensninger – eller holdninger – er formålstjenlig.

Vi er ikke alene om å tenke slik: I sine læringsmål for ny spesialistutdanning (for leger) legger Helsedirektoratet selv vekt på at «det skal innføres moderne pedagogikk med større vekt på e-læring, simulatortrening, ferdighetstrening og nettbaserte løsninger».

For å oppsummere ville det vært fint om Høie kunne oppklare noen sider ved Kompetanseløft 2020:

• Vil Høie sørge for at krav til offentlige anbud skal vekte kvalitet på kurs og opplæring minst like høyt som pris?

• Vil Høie sørge for at bevilgningene til kompetanseheving blir effektivt øremerket og tilgjengelig for kompetanseheving – også for kommuner som sliter med tung økonomi?

• Vil det komme på plass en sentral ordning for en godkjenning av kompetansehevende kurs, for å sikre at institusjonene ikke bruker ressurser på kurs som ikke er formålstjenlige?

• Vil Helsedepartementet sørge for en lett tilgjengelig og ryddig oversikt over kurs som er kvalitetssikret på faglig innhold og læringseffekt – og sikre at en slik oversikt gjøres godt nok kjent for bestillere i offentlig sektor?

Utover det etterspør vi, på vegne av oss selv og andre som tilbyr e-læring for helsesektoren, en oppdatert og mer framtidsrettet holdning til mulighetene som finnes innen nettbaserte kompetansetiltak. Er fokuset på gode nettbaserte løsninger – som Helsedirektoratet løfter fram – tydelig formidlet, og blir det fulgt opp i helsesektoren generelt?

En oppklaring av momentene over, med tilhørende tydelige sentrale føringer, tror vi vil gagne alle involverte. Både fagansvarlige og øvrige ansatte i helsesektoren, de mange bedriftene som leverer kurs av høy kvalitet, og ikke minst de som er avhengige av denne kompetansen: Pasientene og de pleietrengende.