Tilværelsen brøt sammen da faren tok livet sitt

Forfatter David Vann var livredd for å bli som ham.

FIKSJON OG FAKTA: Forholdet mellom diktning og fakta, mellom roman og selvbiografi, er i vår tid under heftig diskusjon. Boka «Legender om et selvmord», av den amerikanske forfatteren David Vann (44), føyer seg uanstrengt inni denne debatten. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
FIKSJON OG FAKTA: Forholdet mellom diktning og fakta, mellom roman og selvbiografi, er i vår tid under heftig diskusjon. Boka «Legender om et selvmord», av den amerikanske forfatteren David Vann (44), føyer seg uanstrengt inni denne debatten. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Da forfatteren David Vann (44) var fem år gammel, ble foreldrene hans skilt. Faren hadde vært utro med sekretæren sin. Åtte år seinere, etter at han hadde giftet seg igjen, tok faren livet av seg. Seks år gikk, så begynte David Vann å skrive. Han holdt på i ti år før han mente å ha et ferdig verk, «Legender om et selvmord».

- Mye av handlingen er basert på virkeligheten. Selvmordet utløste blant annet sterke voldelige tendenser i meg, sier Vann, som er i Norge i forbindelse med den norske utgaven av boka. - Men ingen ville trykke boka. Forlagene likte ikke ordet «selvmord» i tittelen. I 2007 meldte jeg meg i en konkurranse og vant en pris oppkalt etter novelleforfatteren Grace Paley, et av mine forbilder. Dermed kom boka på trykk, uten å ha vært igjennom noen forlagsredaktør i det hele tatt.

Etter hvert er boka utgitt over hele kloden. For David Vann betydde denne uventede suksessen store forandringer i et liv som hadde bydd på nok av sterke nedturer. Han ser lyst på tilværelsen. I Norge har han vært flere ganger, som tv-produsent. Han jobber med et program for BBC om oppbyggingen av det nye Oseberg-skipet utenfor Tønsberg. Han planlegger å slå seg ned på New Zealand, langt unna et USA han på mange måter har dyp forakt for. Livet har gjort ham skeptisk til den såkalt amerikanske drømmen, en visjon som får seg noen harde slag når David Vann presenterer sin versjon av virkeligheten.

Faren til David Vann, James Edwin Vann (1940-1980), var tannlege. Men den jobben kunne han ikke fordra.

- Han gjorde det stikk motsatte av hva en tannlege bør gjøre, forteller Vann. - Han reiste hele tida fra sted til sted og startet ny praksis. Han fikk aldri opparbeidet noen kundekrets. Det han elsket, var å jakte, fiske og være på sjøen med båt. Derfor bodde vi i Alaska. Fra jeg var liten ble jeg dratt ut på fiskebåter i all slags vær. Jeg fikk også et jaktgevær og lærte å skyte ekorn. Jeg ble oppdratt i den amerikanske villmarktradisjonen, som faren min var en lidenskapelig dyrker av. Som amerikanere flest var han totalt ikke-intellektuell. Han leste ikke aviser. På et visst tidspunkt spurte han om jeg ville tilbringe et år sammen med ham på Sukkwan Island, milevis fra sivilisasjonen, et rent overlevelsesprosjekt. Jeg takket nei.

- I den lengste av fortellingene i boka utforsker du hva som kunne skjedd om du hadde sagt ja. En mildt sagt sjokkartet historie.

- Jeg vet ikke egentlig hvorfor den utvikler seg slik den gjør, som en fordreid utgave av den amerikanske drømmen om å overleve i villmarka. Jeg overrasket meg selv da jeg lot den få en slik utvikling. Jeg vurderte å endre på den. Men så gikk det opp for meg at nettopp denne fortellingen var et produkt av en ubevisst prosess, et mønster som ledet fram til et visst øyeblikk i historien. Det er dette som er så fantastisk med diktning, at man kan rydde plass til en enorm frihet. På den måten kan man forvandle sannheten til skjønnlitteratur. Erfaringen min med skriving er at det som går raskt og inspirert, ofte blir stående uten rettelser, mens det jeg sliter med i uker og måneder, ofte blir forkastet.

Selvmordet til James Edwin Vann ble utført mens han snakket med sin kone nummer to i telefonen. «Jeg elsker deg, men jeg kan ikke leve uten deg,» forklarte han henne. Deretter hørte hun et skudd. Så ble det stille, inntil hun hørte noen nifse lyder. Deler av hodet til ektemannen hadde festet seg i taket, og blodet dryppet ned på spisebordet. Tre dager seinere mottok hun en bukett blomster fra ham, sendt fra Alaska.

- Da faren min tok livet av seg, bodde jeg i California sammen med min mor og søster. Det er det viktigste som har skjedd i livet mitt. Mor, som var skolerådgiver, mente at jeg taklet det bra. Onkelen min insisterte på å gi meg min fars samling av skytevåpen. Det var ikke meg imot. Mor lot det skje. Tilsynelatende gikk alt bra. Jeg oppførte meg ordentlig, var flink på skolen, deltok i idrett og så videre. Men jeg levde et dobbeltliv. Jeg var søvnløs. Om natta sto jeg opp og gikk ut i gatene. Jeg skjøt ut gatelykter. Jeg fanget inn naboer med kikkertsikte, men trakk heldigvis ikke av. Slik drev jeg på i tre års tid. Samtidig løy jeg og sa at faren min døde av kreft.

- Dette høres ganske skummelt ut. Hva føler du når du leser om ungdom som skyter vilt rundt seg på skoler?

- Jeg holder faktisk på med en dokumentarbok om akkurat dette. Jeg har fått eksklusiv tilgang til 1500 sider med politidokumenter fra etterforskningen av en slik hendelse i Illinois. En 27-åring tok livet av seks mennesker og såret atten på St. Valentine's Day. Jeg føler meg veldig fjern fra hans tankegang og ideologi, men på et visst tidspunkt i teksten blander jeg min egen historie. Det høres kanskje merkelig ut, det har noe å gjøre med amerikaneres forhold til vold å gjøre.

- På hvilken måte?

- Dette med at man ikke snakker om ting, men skyter i stedet. Det var det jeg gjorde da jeg var 13. Skytingen blir et substitutt for å prate. Typisk amerikansk. Helt idiotisk. Amerikansk kultur er på mange måter et produkt av løgner og vold. Det samme går igjen når vi går til krig rundt i verden. Vi har hatt en cowboypresident som løser ting på cowboyers vis. Vi rykker inn i byen og skyter på alt vi ser. Samtidig skrur vi utviklingen tilbake minst 50 år. I USA tror folk at våpen er til for å redde oss og forsvare oss. Men våpenkulturen fører ikke til annet enn død og drap, både hjemme og ute. Vi lever på løgner. Vi tror vi frelser verden, men i virkeligheten gjør vi den farligere. Det fins så mye idioti, så mange utrolig dumme mennesker i den nasjonen. Man ser verden i svart og hvitt, totalt uten nyanser.

Den største skrekken David Vann gjennomgikk etter selvmordet, var frykten for at han selv skulle følge i farens kjølvann.

- Jeg var livredd for at jeg skulle gå igjennom det samme som ham. Gifte meg. Få barn. Svikte familien. Og deretter ta livet av meg. Da jeg var 35 år gammel, møtte jeg veggen. Det var da det eventuelt skulle ha skjedd.

- Hva hendte?

- Det er en lang historie. Jeg er veldig glad i båter og båtliv. På flere tidspunkter har jeg eid båter og drevet forretning. I Tyrkia hadde jeg en seilebåt og arrangerte turer for amerikanske turister, en kombinasjon av undervisning i litteratur og omvisning på historiske steder. Men krigen på Balkan gjorde amerikanerne redde. De så ikke forskjell på Bosnia og Tyrkia. Jeg gikk konkurs og mistet alt. Jeg har også gjennomlevd to forlis, det siste av dem under en storm i Mexico-Golfen, på bryllupsreise med min kone. Jeg var totalt på bunnen og blakk. Jeg tenkte at hvis jeg ikke tok livet av meg nå, ville jeg aldri gjøre det. Jeg oppdaget rett og slett at jeg ikke hadde arvet min fars undergangsdrift. Jeg var befridd.

«Legender om et selvmord» føyer seg på flere vis inn i den amerikanske litteraturens tradisjoner. Vann har nevner også navn som Marilynne Robinson, Elizabeth Bishop, Annie Proulx, Raymond Carver, Tobias Wolff, Flannery O'Connor og William Faulkner.

- Boka ble til over såpass lang tid at jeg stadig ble utsatt for nye påvirkninger. Jeg tror ikke på den totalt originale forfatter. Alt vi skriver, er et produkt av det språket vi har lest og hørt. Slik utvikler vi oss til de menneskene vi blir, gjennom språket. I «Legender om et selvmord» kan jeg spore perioder der jeg har vært inspirert av Anton Tsjekov, Gabriel García Márquez eller Cormac McCarthy, særlig hans fantastiske roman «Blood Meridian». Jeg har studert latin og hatt stort utbytte av å lese Vergil, Cicero og Ovid, dessuten de greske tragediene.

- Ernest Hemingway er vel heller ikke langt unna? Også hans far tok livet av seg, noe han skildrer i Nick Adams-novellene?

- Av Hemingway har jeg også lært hvordan man kan skildre psykologiske tilstander gjennom naturen og landskapet. En novelle som «Elva med det store hjertet» er et strålende eksempel på det. Jeg forsøker på noe av det samme i mine Alaska-skildringer.

- Hva føler du for faren din i dag?

- Jeg savner ham. Jeg vil ha ham tilbake. Med åra er jeg blitt mildere stemt. Etter 31 år skulle jeg gjerne ha snakket med ham igjen.