- Tim Burton må bry seg mer om menneskene i filmene sine

Nok en sær rolle for Johnny Depp i «Dark Shadows».

FILM: Kanskje er det slik det må være i en gotisk komedie om en to hundre år gammel vampyr. Men «Dark Shadows» føles litt død.

Regissør Tim Burton, Hollywoods egen overvintrede viktorianer, har da heller aldri vært særlig interessert i mennesker så mye som i hvilke fantasmer av noen landskap og interiører han kan plassere dem i.

Fra 1700- til 70-tallet
Og omgivelsene i «Dark Shadows» er da også høvelig storslagne: I en steinete herregård med høye spir, med en hendig klippe i nærheten der forskjellige hovedpersoner ved behov kan kaste seg utfor eller bli forhekset til å gjøre det, bor de ynkelige restene av slekten Collins, som en gang var kystbyen Collinports toneangivende familie.

Men skjebnen gjør en u-sving når Barnabas Collins (Johnny Depp), en vampyrslektning fra 1700-tallet, i 1971 slipper ut av kisten og setter i gang med å hevne sin døde elskede (Bella Heathcote), straffe heksen (Eva Green) som ødela livene deres og gjenreise familiens ære. Han støter på uventede utfordringer ved at det sløye syttitallet ikke er helt mottagelig for hans utdaterte alvor.

Overbefolket
Filmen er basert på en gammel tv-serie ved samme navn som både Burton og Depp elsket som barn. Men manus har ikke helt lykkes i å tilpasse seg det magrere filmformatet. Det er tidsklemt og overbefolket. I et stort og virrende persongalleri er det bare Chloë Moretz som utferdstrengt fjortis og Eva Green som den kjærlighetssyke og aggressivt forføreriske heksen som har noe ild i seg. Michelle Pfeiffer, Helena Bonham Carter og Johnny Lee Miller er henvist til å posere skyggeaktig i pene klær.

Og Johnny Depp? Han gjør nok en av de eksentriske, nesten dukkeaktige rollene han har gjort så mange av i de senere år, der uutgrunnelig uttrykksløshet avløses av brå tics og fryktløs fysisk komedie.

Selvopptatt hovedrolle
Depp er svært god i disse rollene, de er små, tekniske vidundere, men de risikerer også å bli for introverte, for selvopptatte, for haltende i utakt med omverden.

«Dark Shadows» er kanskje den filmen der Depp har størst problemer med å spille med de andre skuespillerne. Han er fanget i sin egen særhet som i en boble. Det virker ikke som om det ligger så mye som en flyktig liten gnist i luften mellom ham og Heathcote. Og når Barnabas anklager heksen for egentlig ikke å kunne elske, er det så en lurer på om beskyldningen ikke burde vært rettet mot ham selv.

Spøkelser i glideflukt
«Dark Shadows» er likevel ikke uten sin egen retningsløse sjarm. Humoren som er knyttet til epoker og generasjoner på kollisjonskurs er som forventet, men fnisverdig. Fine enkeltscener, som regel uten et ord, som blant annet viser spøkelser i glideflukt gjennom de gotiske korridorene, hører med.

Men hvis Burton vil utfordre seg selv, gjøre noe mer enn hva vi vet han kan og fortelle historier som fester seg, må han bry seg mer om menneskene i filmene sine, hvor de kommer fra og hvor de skal, og ikke bare om hvordan de ser ut ytterst på en klippe, med vind i håret, under de utstrakte grenene til et gjennomdesignet dødt tre.