Time hos doktor'n

LONDON (Dagbladet): Mac Rebennack venter på en londonsk lege. Hoster og røyker en sigarett uten kjemikalier. Han er febersjuk, men fikser ikke å kurere seg sjøl. Og så han da, selveste doktor John. Plateklar igjen. Med «Duke Elegant».

Verden har alltid vært full av forskjellige doktorer; doktor Dyregod, doktor Shipman, doktor Livingston, Dr. Hook, doktor Jekyll og mister Mac Rebennack.

Unnskyld, Dr. John. 58 år gammel piano- og orgeldonator som nå nok en gang gir ut Duke Ellington-låter, «Duke Elegant».

- Meningen med denne plata er å få mennesker som ikke liker jazz til å ha en mulighet til å lytte til Duke Ellingtons utrolige musikalske univers. Duke laget og arrangerte minst en million forskjellige låter som nesten aldri noen har spilt tidligere. Og det er musikk som ble skrevet tidlig på 1920-tallet, og på en måte som ingen andre siden har gjort, sier Dr. John og tar opp et glass. Med vitaminer. Han har bordet fullt av det.

Telefon til Dr. John: - Jeg venter fortsatt på doktoren, når kommer han? Jeg har feber og en lei hoste.

På senga ligger Dr. Johns stokk, på nattbordet den karakteristiske svarte hatten. Dr. John snakker med djup alligatoraksent. Fra New Orleans.

- Jeg har influensa og må ha doktorbesøk, det kan hende han kommer mens dere er her, så vi få snakke.

Uoppdaget verden

- I det 21. århundre er det to musikere som folk vil lytte til og studere har du uttalt, og det er Thelonius Monk og Duke Ellington, er ikke det litt snaut?

Doktoren hoster.

- Well, musikken deres åpner ører og dører for mennesker som virkelig er interessert i musikk. Det er så mye masseproduserte greier som ikke tjener til noe annet en overflatisk glede, greit nok. Jeg gir blaffen i det. Men hos Monk og Duke er det musikk som rommer så mye mer, helt egne univers. En uoppdaget verden for mange.

- Og du er en slags ferjemann som tar med mennesker over elva til jazzbrygga?

- Etter at vi hadde brukt lang tid på å grave i Dukes arkiver, fant vi hans håndskrevne noter og manuskripter. Noen av dem så intrikate at det nesten var umulig å overføre dem fra storband og ned til mitt format.

- Men jeg fant haugevis med låter som jeg ville ha, flere ukjente, men vi måtte også ha med klassikere som «It Don't Mean A Thing (If Ain't Got That Swing)» for å vise den ekstreme bredden i hans repertoar. Jeg har gitt ut Ellington tidligere på plate, men dette er den første rene Ellington-plata mi. Selv om det har kommet mange Duke-plater fra forskjellige artister etter hans død, måtte og ville jeg gjøre det på min måte. Med Hammond B-3-funk og groove.

Narkomareritt

Doktoren spiser vitaminer.

- Er «Wrong Side Of The Tracks» (åpningskuttet) en av disse skattene?

- Ja, det var slike komposisjoner jeg var ute etter. Den inneholder akkurat den følelsen jeg er ute etter. Cool og tidløs.

- Du levde også på den andre siden en lang periode med tungt dopbruk, hvordan påvirket det deg som menneske og musiker?

- Jeg spilte, turnerte og komponerte, men nei. Det var et mareritt som jeg virkelig er glad jeg er ute av. Det var et helvete. I den perioden hadde jeg bare musikken og ingenting annet. Nå har jeg mitt eget hus, en trygg base på Long Island og familien rundt meg. Det er utrolig. Her har jeg et sted hvor jeg går for å fiske, jeg elsker å fiske.

Doktoren tar telefonen igjen.

- Er du noen gang i New Orleans for å finne tilbake til jazzrøttene dine?

- Har jeg spilt jazz? Vel, jeg er ikke opptatt av båser, jeg er en type musikere som krysser grenser. Andre får sette merkelapper på det jeg gjør, jeg gjør det ikke. New Orleans? Ja, det hender jeg er der for å spille. Det er en bra by fortsatt.

- Fint å fiske der også?

- Ja, jeg forsøkte å få meg et eget sted der nede, men den eiendommen jeg ville kjøpe, viste seg å være i ferd med å synke ned i sumpene. Så jeg trakk meg heldigvis.

- Du har holdt på som musiker siden 1954, hvordan får du overskudd til å fortsette?

- Det viktigste for meg er hele tida å gjøre det beste jeg kan, yte best mulig rettferdighet til det uttrykket du vil at andre skal få høre. Det har alltid vært min filosofi.

- Du har en datter som ikke liker jazz, hva gjorde du feil i hennes oppvekst?

- He, he, jeg har også barn som liker jazz, de får lov til å like det de liker. Det viktigste er at de er åpne for nye uttrykk. Jeg testet denne plata på min datter. Hun ble overrasket da jeg fortalte at det faktisk var Duke Ellington hun lyttet til.

Doktoren hoster igjen.

- En gammel helt er Professor Longhair, hvordan var han?

- Han var den beste, som en farsfigur for meg, men han var også den som i perioder herjet med meg. Men likevel. Det er få mennesker som har betydd så mye for meg som Longhair. Han var best.

- Ser du ofte bakover for å minnes gamle venner som er borte?

- Nei, men alt henger sammen; fortid, samtid og framtid. Jeg savner folk som hadde noe å gi meg, og som jeg prøvde å gi mye tilbake. Ikke alle var mine venner. En av dem jeg savner er en som jeg bare diskuterte og kranglet med.

Det ringer på hotelldøra. Inn kommer nok en doktor. I frakk og fra London. Med legekoffert og...kanskje resepten Walk on Gilded Splinters .

«Hos Monk og Duke er det musikk som rommer helt egne univers.»

Doktor John