Tegning: Finn Graff:
Tegning: Finn Graff:Vis mer

Venstre i regjering:

Timing, men ikke perfekt

Det blir aldri noe kjærlighetsekteskap mellom Venstre og Frp. Men hvis de på noe tidspunkt skal gå i regjering sammen, er det nå, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Det var aldri Erna Solbergs drøm å sitte i regjering aleine med Frp. Hennes overordnede, langsiktige plan har hele tida vært et borgerlig flertallsprosjekt. Hun minnet om det sist i sin halvårlige, oppsummerende pressekonferanse før jul. Sju av de siste ti stortingsperiodene har det vært borgerlig flertall, likevel har det vært andre mindretall som har regjert i samme periode, påpekte hun. Solberg framstilte det som tapt tid, forspilte muligheter. En høyrebølge som de ikke har klart å surfe på. Flaut, nærmest.

Frp-samarbeidet er et avgjørende skritt på veien for å sikre denne borgerlige dominansen. Men farkosten krenger. Å få de to andre partiene, Venstre og KrF, med på laget er selvsagt ikke bare viktig for å oppnå det etterlengtede, stabile flertallet. Det er også viktig for Erna Solberg fordi det vil endre balansepunktet i regjeringen. Statsministeren er en sentrumsorientert pragmatiker, og Høyre har en historisk og naturlig dragning mot midten. Derfor er utsiktene til å få Venstre med på laget fristende, selv om flertallet fortsatt er utenfor rekkevidde så lenge KrF er avvisende.

Problemet for Erna Solberg er at Venstre står mye friere i forholdet til Frp enn det Høyre gjør. Mens Høyre deler skjebnefellesskap med Frp i all overskuelig framtid, har Venstre en mer uavhengig posisjon i sentrum av norsk politikk.

Mange forsøker å male et bilde av Venstre som «Høyre light», men det er en overdrivelse. Partiet har en distinkt annen tilnærming i en rekke saker, særlig klimapolitikk og innvandringspolitikk. Etter hvert kanskje også i kulturpolitikken og justispolitikken – klassiske borgerlige paradegrener som Høyre har forsømt i regjeringsperioden.

Det er uten tvil et sentrumsparti som eventuelt flytter inn i den borgerlige regjeringen. Og som seinere kan reorientere seg hvis de ønsker det. Avstanden til Frp er tross alt så stor at de på enkelte områder er motpoler i norsk politikk. Det blir aldri noe kjærlighetsekteskap.

Hvis forhandlingene som begynte i Moss i går ender med en trepartiregjering, skyldes det to ting: Venstre har fått mer smaken på makt, og mange av de situasjonsbestemte forholdene er på plass.

For å begynne med det første: Venstre har en god underskog av dyktige politikere som ikke har plass på Stortinget, men som vil være viktige for å bygge partiet videre. En av dem er til og med et framtidig lederemne – Sveinung Rotevatn, som nettopp har begynt i ny jobb som advokatfullmektig. For mange i Venstre er det trolig et selvstendig argument for regjeringsdeltakelse å få slike som ham tilbake som Venstre-profiler på fulltid.

Og selv om det går an å utrette mye fra samarbeidsposisjon i Stortinget, er det bare med hånda på rattet det går an å gjøre de store, strukturelle grepene. Venstre lengter etter å få en reell kursendring i norsk oljepolitikk, og det kan de bare glemme så lenge Frp (og Høyre) får styre showet alene.

Men timing er som kjent avgjørende. Hvis Venstre, Høyre og Frp på noe tidspunkt skal gå sammen i regjering, passer det godt å gjøre det nå. Mye ligger til rette. Et stabilt Høyre med en pragmatisk statsminister i front og et forholdsvis forutsigbart Frp med en moderat leder. Personkjemien mellom de tre partilederne er også god.

Opposisjonen har lite å friste med i Venstres øyne. SV er blitt skarpere i kantene under Audun Lysbakken, og Arbeiderpartiet er svekket – med en leder som er veldig avhengig av LOs støtte. Folkets Hus betrakter som kjent Venstre som sin nemesis, og følelsen er vel kanskje gjensidig.

Samtidig har Senterpartiet vokst seg store – og vokst ifra – sitt gamle vennskap med Venstre.

Og det er før vi engang har nevnt den bunnløse elendigheten som utspiller seg rundt Arbeiderpartiets håndtering av varslersakene mot Trond Giske.

Det er for tida ingenting som trekker Venstre mot venstre.

Dermed ligger egentlig alt til rette for at regjeringen utvides med ett parti i løpet av januar måned. Det som kan ødelegge, er den allerede påfallende falske harmonien mellom Frp og Venstre. De er nå tilsynelatende perlevenner, sterkt preget av å være i innledende forhandlingsmodus. Det er ikke vanskelig å spå at det vil surne underveis.

Men med Erna Solberg motivert av sin flertallsdrøm, og Venstres mangel på gode alternativer, kan det likevel hende at det bærer.