Timo Räisänen

Mangler noe lite, men viktig.

CD: Det er lite som tyder på at refrenget på «Sixteen», det beste på denne tredje skiva til tidligere Håkan Hellström-hjelper Timo Räisänen, er ment som en kommentar til hvor lite cerebral kvaliteten til denne type livsbejaende, allsangvennlig poprock er, men det hadde vært deilig om det er bevisst. Å telle til seksten med såpass entusiasme, med modulasjon etter åtte og greier, er og blir hysterisk komisk, både å høre på og synge med til. Det som ikke er like komisk er imidlertid at selv en allsangvennlig poprockelsker som undertegnede er nødt til å ty til overstående type halvnedlatende ironisk distansering for å kose seg ordentlig. Og når alt annet er glimrende, fra produksjon til koring til cover, må dessverre skylden legges på Timo, som selv om han utvilsomt selv kjenner de sterke følelsene han synger om, ikke helt klarer å overføre dem til lytteren.