Tina Turn-off

Tina Turner sliter med å leve opp til sin egen myte. I går åpnet hun Europaturneen som tar henne til Oslo i august. Uten magien som har gjort henne til en av konsertindustriens beste merkevarer.

Flammene slikket over den gigantiske scenen på Letzigrund Stadion i Zürich da Tina et stykke ut i showet trippet inn på scenen med et knippe rødglødende latexdansere i hælene, syngende på Marvin Gaye-klassikeren «I Heard It Through The Grapevine», men Tina klarer ikke å tenne den fullstappede stadionen i sitt nye nye hjemland.

Det innleide bandet sørger for den mest buldrende og usexy varianten av Grapevine jeg noengang har hørt, men vel så foruroligende er det at Tina selv låter påfallende svak og lite ildfull. Har du egentlig lyst til å legge ut på denne gigantiske stadion-runden en gang til, Tina? Og har du kondis og stemme til det?

Fjortisen Tina

Bevares hun er proff - og sjarmerende - men det er scenekarisma på autopilot når hun gjør 80-tallsryasaren «We Don't Need Another Hero» som låt nummer seks. «Absolutely Nothing's Changed» fra fjorårets «Twenty Four Seven»-album er stein død i utgangspunktet. Greit nok. Men det er overraskende at det er så lite overbevisning, så lite pasjon over dama når hun gjør glansnummeret «River Deep, Mountain High». Og selv den aller første låta hun fikk en hit med, «A Fool In Love», mangler trøkk. Man gløder opp når man ser bildene på videoskjerm av Tina anno 1960 som gjør låta. Fy fader så flott hun var. Men nå, nå er hun en litt sliten 60-åring som gjør alt hun kan for å oppføre seg og kle seg som en fjortis. Uten særlig overbevisning og uten å kjenne veien til ungdomskilden. Det er ikke så stilig det at det gjør noe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stakkars Phil

Tina Turner har blitt musikkindustriens kvinnelige motstykke til Mick Jagger. En dansende, struttende og hvinende evighetsmaskin av en sexbombe. Forskjellen på de to er at Mick Jagger har et motivert og, eh, skolert, band i ryggen som får en stadion som Valle Hovin til å bli så varm, inkluderende og intim som en klubb. Tinas musikalske noksagter får Letzigrund til å bli en litt stusselig lørdagskveld med coverband på Storfjell. Det virker som de har det morsomt når de gjør «Better Be Good To Me». Det nærmer seg jam, faktisk.

En brummende bokslyd er ofte stadionkonsertenes problem, dette bandet er sterilt og statisk av natur. Produsent-geniet Phil Spector fortjener ikke at det brukes svulstige 80-tallssynther på hans «River Deep, Mountain High», han gjør bare ikke det.

Alle de kjente

Du får alle de låtene du vil ha når Tina inntar Valle Hovin søndag 6. august. «Private Dancer», «Let's Stay Together», «What's Love Got To Do With It», alle de. Jeg kan ikke garantere at du får lyst til å synge og danse av dem, men dog. Du får også en helt grufull «Help», ja den «Help»! Du får en ganske så festlig opplivning av «Acid Queen» fra Who's «Tommy» og en duett med gitarist John Miles i Otis Reddings «Try A Little Tenderness» som det nerve i.

Men utover det virker det som denne stadionrunden er akkurat en for mye for Tina. I en alder av 60 hadde det vært langt mer kledelig om hun gikk sin egen alder i møte enn å tviholde på sin oppgave som leverandør av myten og merkevaren Tina Turner.

UJEVN: Litt mangel på pasjon, men periodevis i storform, er meldingen til de 25 000 Tina-fans som har kjøpt billetter til Valle Hovin-konserten i august.