Tina Turner

Anna Mae Bullock ble født i Brownsville, Tennessee, 5. november 1939. Sine første leveår tilbrakte hun trellende på en bomullsåker som faren drev for en hvit jordeier. Moren, som var halvt cherokeeindianer, tok tidlig med seg døtrene i baptistkirken, og det var her lille Anna Mae fikk sin første sangundervisning.

Da foreldrene skilte seg tidlig på 50-tallet, fulgte hun med moren og søsteren på flyttelasset til St. Louis. Storbylivet tok Anna Mae med storm, og dyden glapp som seg hør og bør i baksetet til en kar som het Harry. 17 år gammel besøkte hun rhythm & blues-bula «Club Manhattan» for første gang, og livet skulle aldri mer bli det samme.

På scenen stod flottenfeieren Ike Turner og hans Kings of Rhythm. Ike var allerede en feiret musiker, men da frk. Bullock grep mikrofonen under hans versjon av B.B. Kings «You Know I Love You», var han ikke vondere å be enn at han straks innlemmet henne i bandet. Han så storsinnet gjennom fingrene med at hun fikk barn med saksofonisten hans, og forlot kone og to unger for å gjøre bondejenta Anna Mae Bollock til Mrs. Tina Turner.

Her, i 1958, slutter parallellen til eventyret om Askepott. Parets rosa Cadillac Fleetwood ble aldri

Artikkelen fortsetter under annonsen

forvandlet til noe gresskar. I stedet ble mannen i førersetet til en psykopat. Ike «Garbage Man» Turner levde hallik-imaget ut til fingerspissene, og vel hjemme etter kveldens spillejobb praktiserte han sine spesialiteter: Tina ble banket med sko, kleshengere, telefonrør og annet løsøre. Når hun nektet å spille hengiven hustru, vek ikke Ike tilbake for voldtekt.

Utad fremstod ekteskapet som en ubrytelig idyll, og slagerne lettet fra scenekanten som hvite duer. Blant de mest prominente var «River Deep, Mountain High» i '66, men Ike & Tina hadde store hits til langt ut på 70-tallet. Først i 1976, etter 18 års terror, bestemte villkatten seg for å klore tilbake. Da Tina endelig brøt opp, hadde Ike banket både to og tre liv ut av henne.

Tina fikk med seg 36 cent ut av ekteskapet. Det var ikke all verden selv i 1976, og hun måtte ty til særdeles uglamorøse klubb-turneer i Øst-Europa for å holde sulten fra garderobedøra. Platekarriéren lå brakk. Først i 1982, året da hun besøkte Norge og Momarken, begynte det å lysne såvidt.

I 1984 slapp hun albumet «Private Dancer», og endelig kom gjennombruddet hun hadde ventet på: Tina gjorde reint bord ved Grammy-utdelingen, tabloidpressen skrev om «Grammys for Granny», og 45-åringen kunne gjenoppta livet som superstjerne - denne gangen på egne bein.

Året etter spilte Tina en rolle i den kvasi-futuristiske filmen «Mad Max III». Filmmusikken ga henne ytterligere vind i seglene, men om hun gikk med en skuespiller i magen, så spontanaborterte hun

der og da. Tross ambisjonene om å legge Hollywood for sine føtter, har hun aldri slått til på filmduken.

Selvbiografien «I, Tina», som sjokkerte verden da den kom ut i 1986, ble imidlertid filmet med stort hell i '93. Med plater som «Break Every Rule» og «Foreign Affair» har Tina Turner ikke bare konsolidert stillingen som millionselgende plateartist. Hun har også tonet det opprinnelige soul- og bluesuttrykket betraktelig ned. Når hun nå trekker svære stadionanlegg fulle verden over, er det som rock'n roll-attraksjon. For om Tina danser som et treskeverk, så kan hun synge rock'n roll. Ennå.