Tina Turner

Skal det være på den måten, bør Tina Turner bare slutte å gi ut cd-er.

Sminken sitter, leppene glinser av overskudd og kontroll, mens kroppen er et usedvanlig godt innlegg i debatten om helsestudioenes viktige posisjon i det moderne samfunn. Joda, det strutter av den Tina som presenteres på innercoveret av «Twenty Four Seven». Musikalsk sliter imidlertid Turner med karisma-gjeld til lytteren etter sitt siste album. Som konsertartist har hun fortsatt et fantastisk ry, men denne og forgjengeren «Wildest Dreams» er plater som er med på å gi kommersiell, r'n'b-relatert popmusikk et dårlig rykte. Tinas frodige stemme er der, men hun viser likefullt en fantastisk evne til å omgi seg med et sjelløst og kalkulerende låtmateriale, laget av overbetalte og karaktersvake produsenter og musikere. Det er som Eels-sjef E sa om den amerikanske plastikk-country-bølgen; «it's not music, it's money» . Tina, som ikke skriver sanger på egen hånd, har ikke mulighet til å berge en plate som til tider er så fargefattig og kjøpesenter-flat at det er helt fascinerende. Tina Turner som varemerke er en garantist for gode inntekter til managere, publisister, advokater, personlige assistenter og til resten av apparatet i cd-industrien. Men bare unntaksvis er hun sine røtters og sitt publikums kvinne. Freser'n av en tittellåt er nok allerede et sikleobjekt for Mick Jagger og Keith Richards. «Without You» er også en låt som når opp til Tinas egentlige klasse. Utover det synes «Twenty Four Seven» som en dårlig unnskyldning for nok en gang å reise på turné.