Tinariwen

Øyas mest funky øyeblikk noensinne.

KONSERT: «Velkommen til ørkenen», sa den blåkledde vokalisten Ibrahim etter at Tinariwen hadde spilt sine første to låter på Øyafestivalen i går.

Ørkenblues

Ørken og ørken, fru Blom. Riktignok består bandmedlemmene av Tuareg-nomader fra Mali, og riktignok spiller de det mange omtaler som ørkenblues, men det var ikke mye tørke over låtmaterialet de hadde med seg fra Afrika.

Hinsides sceneshow

I stedet sto de for det som må ha vært Øyafestivalens mest funky øyeblikk noensinne. Anført av en bemasket bassist med rockestjernetakter bygget de sakte, men sikkert opp rytme, riff og vokal til melodiene sto og dirret som frynsete festivalnerver – for til slutt å bli forløst av trommepartier så funky at gåsehuden satt løst.

Det hjalp selvfølgelig også at den inntrengende vokalen balanserte mellom glede og melankoli, lykke og sinne, at koristens galimatiasdans bidro til et hinsides sceneshow og at melodiene hele tida hintet til at det hele handlet om litt mer enn bare å få folk til å danse.