TINE som forfallssymbol

ETTER DE SISTE ukers medieoppslag om Tines maktdemonstrasjoner, fulgt av forbrukernes moralske opprør som har doblet omsetningen for Synnøves ost, er det lett å synes synd på den bondeeide meierigiganten. Tine har en ærerik historie. Selskapet har vært en industribyggende del av den offentlige politikk. De har gjort store kollektive løft for norsk landbruk, for ernæring, produktutvikling, merkevarebygging og ikke minst for samarbeidet mellom by og land. Derfor burde de gitt seg mens «leken» var god. Da ville de fått en bauta over godt ettermæle. Nå må bautaen vente, mens opprydding etter skadene tar til. Vi skal ta opp tre deler av Tine som samfunnsproblem som vi har hatt faglig kontakt med i ulike sammenhenger.

De norske monopolene innen landbruk, fiske, alkohol, legemidler, telekommunikasjon, strøm og kringkasting vokste ut av samfunnskonflikter fra 1920-tallet som endte med sterke felleskapsinstitusjoner. Helheten ble gode framskritt i helse, velferd, kultur og demokrati. Men det er lenge siden.

I DAG ER MONOPOLENE under langsom avvikling. De er i utakt med nasjonale og internasjonale avtaler og på kollisjonskurs med dagens markedsliberale ideologi. Problemet er at vi har fått en kombinasjon av svake markeder og gigantiske halvmonopoler (med kontrollsystemer som ikke fungerer). Disse er litt bukk og litt havresekk, og har fått en frikoblet anledning til inntjening og privilegier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tine er et trist eksempel på en slik halvmonopolistisk gigant som tramper rundt og hindrer nye konkurrenter og effektive reguleringssystemer å vokse fram. Selskapet har blitt en schizofren konstruksjon. De skal tjene penger til seg selv, til bøndene, betjene Norge med sunn mat og slippe konkurrenter inn i butikkhyllene. Tine er litt senterpartipolitikk, litt ernæringspolitikk, mye distriktspolitikk, mye landbrukspolitikk, litt handelspolitikk og litt turisme. Selvfølgelig går det galt. Og selvfølgelig synes folk som ikke bor i distriktene at Tine er usympatiske når de bryr seg mer om bønder enn forbrukere.

DET ER ET sunnhetstrekk når markedet reagerer med moral og forbrukerboikott. Hennig Olsens is smaker best. Synnøves ost er den lille, sjarmerende utfordrer. Q-melk smaker pluralistisk og moderne, og har i tillegg skrukork. Jo eklere Tine oppfører seg mot sine konkurrenter, desto mer foretrekkes konkurrentene. Tine passer ikke helt inn i dagens samfunn. Det er for så vidt ikke overraskende at de misbruker sin posisjon, og bruker mer muskel- enn hjernekraft. Det hjelper ikke at de bruker 167,5 millioner på reklame i året, eller drøyt 8 000 pr. melkeprodusent, mot Synnøves 20 millioner. Mens Tine omsatte for over 14 milliarder kroner i 2004, omsatte Synnøve for 521 millioner. Men selv ikke markeds- og mediemakt kan påvirke Tines markedsandeler i positiv retning når de overkjører både forbrukerne, handelen og konkurrentene. Da er det politikken og reguleringsorganene som må ta affære.

BOKEN «THE PERMANENTLY Failing Organization » forklarer hva som ofte skjer med store og beskyttede organisasjoner, bare vi gir dem nok tid. De blir et mål i seg selv, og for sine medlemmer. De blir ute av stand til å se kritikk som annet enn ondsinnede angrep fra «fiender». Er først krigsretorikken sluppet løs, glemmes moralen. Det meste framstår som tillatt i en hellig krig. Det blir «oss» mot «dem». Må en direktør ofres, så skal han i alle fall belønnes med full lønn til han går av med døden, for sin lojalitet.

Konfliktene omkring Tine er mange og lange. Småbønder følte seg overkjørt og manipulert av sentraliseringen på 1970-tallet. Vi har den merkelige og tragikomiske historien der Tine klarte å «bevise» at det norske folk ikke ville ha lettmelk, og så introduserte lettmelk lenge etter andre land, i en usedvanlig feit variant. Tine så folkets oppgave som å svelge unna fettet de produserte. Men folk ville rimelig nok redusere forbruket av det usunne melkefettet. Og når smøret likevel hopet seg som overskuddskager, ble det tilsatt i margarinen uten at det framgikk av pakningen på den magre suksessen, Brelett. Mange år senere finner Tine ut at det i Norge ikke er ønske om økologiske melkeprodukter, bevist ved hjelp av sin høye prising og svake distribusjon. Begge deler selvfølgelig like galt. Mens den usunne colaen må holde seg utenfor skolegården, kommer småbarna hjem med reklame for Tines ekstrasukrede «barnevennlige» melk. Tine jukser og somler som best de kan med sin merkelige dobbeltrolle der de skal sørge for råvarer til sine konkurrenter. Fjorårets Businesswoman of the year i Norden, med sin lille produksjon av eksklusiv ost, måtte gi opp og skaffe seg sitt eget meieri og egne leveringsavtaler. Tines markedsmakt er faktisk så stor at aktører i mediene og markedsføringsbransjen (også en av kronikkforfatterne) har møtt dårlig skjulte trusler og sanksjoner. I samhandlingen mellom Tine og politikerne er det uklart hvem som styrer hvem. Igjen: dette er normalt og ikke overraskende. Problemet er at politikerne tillater slike giganter, og at selskapet ikke står overfor moderne og tøffe reguleringsorganer.

I TINES HEROISKE barndom var det et problem at folk ikke fikk nok fett og friske melkeprodukter. Folket manglet kalorier. Det var full politiske enighet og det store kompromisset om subsidiering av bønder og helmelk sikret matforsyning. Så vellykket var politikken at vi endte opp som en av verdensmesterne i melkefettspising. Hjerteinfarktene økte i takt. Og mens meierier og ernæringspolitikk tåkela sammenhengen i mange år, visste folk etter hvert ganske mye og opparbeidet en skepsis. Nå er de offentlige ernæringsrådene klarere, og melkeforbruket er tydelig endret. Forbruket av helmelk er nede på under en fjerdedel, sammenliknet med 1950, og totalforbruket av melk har pekt stadig brattere nedover de siste par tiårene. Men osteforbruket stiger, og i sum burde vi nok fremdeles redusere forbruket. Det er med melk som med sukker og salt. Når en mangler det, er det et framskritt å få mer av det. Har vi mer enn nok, lider vi helsemessig under det. Skal forbrukere klare å redusere sitt inntak av melkefett, må informasjonen være åpen og subsidiepolitikken ikke forsøke å lure folk til usunne valg. Her forvalter Tine fremdeles spesialprivilegier som gjør at de kan snike sin salgspropaganda inn i skolen, og fremdeles har unntak fra noen deklarasjonsregler. Selvfølgelig skal folk få kjøpe smør og melk og Jarlsberg og Brie, men det bør kunne skje under samme betingelser som for andre leverandører. Heller fisk- og grønnsakssubsidier, og melkefettavgift, enn det motsatte! Men subsidier er lite i tråd med den rådende markedspolitikk.

Med så mye kritikk er det på sin plass at vi minner om at folk i Tine er flinke og greie nok. De vil sikkert fortsette å bruke sin kompetanse til å tilby melkemat til norske forbrukeren, men det må skje i andre organisatoriske rammer enn det vi i dag kaller Tine. Vi trenger et marked for mat der de stadig mer opplyste forbrukere får anledning til å sikre seg god helse og nytelse, og til det trenges andre organisasjoner og langt bedre regulering enn det vi nå har. I dag er Tine et forfallsymbol, de viser med sin oppførsel at har forfalt som organisasjon, og har også falt som fyrtårn for den sunne ernæring.