Vaterland i Oslo kan se idyllisk ut, som på dette bildet, men i Aurstad og Westbergs ferske krimfortelling Blodpenger er det lite idyll å spore.
Foto: Stage / NTB / Scanpix
Vaterland i Oslo kan se idyllisk ut, som på dette bildet, men i Aurstad og Westbergs ferske krimfortelling Blodpenger er det lite idyll å spore. Foto: Stage / NTB / ScanpixVis mer

Ting kan da ikke ha vært så ille før i tida?

Krimbok fra et Kristiania i krise anno 1899.

ANMELDELSE: Etter den store byggeboomen på 1890-tallet, da brorparten av Oslos typiske 3-4 etasjers murgårder med gipsfriser i taket ble bygget, kom det et voldsomt krakk. Altfor mange bygg var ført opp, altfor mange penger var lånt ut, altfor mange leiligheter ble stående tomme.

Store formuer fordampet mens de kløktigere blant spekulantene kunne innkassere fete gevinster.

I denne hektiske tiden utspiller handlingen i «Blodpenger» seg. Den noe overvektige og klumsete politiembedsmannen Theodor Wulfsberg og hans snarrådige, men illsinte betjent Bernt Nystuen får i oppgave å oppklare mordet på Baldur Sinding, arkeologiprofessor ved det kongelige universitet i Kristiania.

Skjøger og løse fugler Sinding er funnet i et tvilsomt lokale på Vaterland, der han tilsynelatende har hatt seg med en av byens lette fugler. Snart vikler de to oppdagerne seg inn i et virvar av finansspekulanter med forbindelser til overordnede i politiet, Wulfsbergs egen far — høyesterettsassessor Oscar Wulfsberg — og de akademiske kretser rundt oldsaksforskning og myntkabinett.

Tidene er grådige, og stort hastverk herjer dem som skylder penger.  

Ting kan da ikke ha vært så ille før i tida?

Enkelte av beskrivelsene av voldelige oppgjør kan til tider virke unødvendig brutale, men det inntrykket kan nok skyldes en sløv fordom om at ting ikke kan ha vært ille før i tida. Bokas styrke er jo nettopp at den viser fram et Oslo — eller snarere et Kristiania — der svik og grådighet regjerte langt inn i de bedre stilte kretsene, der kavalerer oppsøkte lugubre lokaler på Vaterland og i Pibervigen, før de en årle morgenstund sjanglet hjem til sine hypermoderne leiligheter i murgårdene på Sankt Hanshaugen.

Konkrete knagger trengs Det er et intrikat plott, med lag på lag av motiver og forklaringer, og det er ikke alltid så lett for leseren å huske hvem som er hvem. Svært mange skikkelser blir introdusert, og slik det ofte er i kriminallitteraturen, er mange av dem med vilje tegnet med vage streker. Men vage bipersoner trenger konkrete knagger å henge sin identitet på, og her kunne forfatterparet gjerne vært mer sjenerøse.

De kunne i det hele tatt boltret seg litt friere i det store rekvisittlageret de har hatt til rådighet.

Språket i boka er heldigvis ikke forsøkt lagt tilbake til den tids former, men ett og annet hint her og der sikrer en kledelig lingvistisk aroma. Noen steder kan man stusse over altfor moderne begreper, og enkelte historiske detaljer virker usannsynlige — slik som at det skulle være hele fire aktive professorer i arkeologi på banen dengang, da det knapt var én.  

Men ingen av disse innvendingene viser til mangler som ødelegger lesegleden. Det går unna og spenningen holder helt ut.

Slik boka er konstruert, ser det ut til at den kan få oppfølgere, og gjerne for meg.

Men da ønsker jeg meg mer kitsch og mindre blod, mer skikk og bruk og litt færre aktører, og hvorfor ikke også noen glimt fra de brokete forlystelsene som utgjorde den tidens kulturliv.