Tingenes tilstand

Flere folk i arbeid!

KONSERT: Det kan vel knapt tenkes noe bedre utgangspunkt: Et publikum så hengivne at bandet på fjorårets Hovefestival måtte avbryte konserten etter fire sanger fordi tilskuerne dansa så fælt at gulvet knakk. Og nå, ett år seinere er de flyttet opp på hovedscenen og stirrer en flokk uthvilt, nyfull og solbrent ungdom i hvitøyet.

Den britiske duoen Jules De Martino og Katie White går til oppgaven med med en arbeidsvilje som får andre fåtallige konstellasjoner, som The White Stripes, til å framstå merkelig arbeidssky. Supplert av bokslyd trakterer de to gitar, trommer, keyboard og stortromme mens begge synger, filmer publikum og leser taler på norsk. Det er imponerende, men framstår unødvendig underbemannet. Selv om viljen til å underholde er til stede, gis man som publikum ofte følelsen av å være på besøk hos et par selskapssyke, nybakte trillingforeldre. De har megalyst til å preike med deg, men likevel blir du sittende nervøst på stolkanten og følge med på deres svimlende sjonglering av melkeflasker, kubjeller og dansesteg.

Dette blir ekstra synd når man ser hvordan publikum responderer med en impulsiv, nesten rørende entusiasme hver gang Katie får tid til å vifte på en arm eller rette sin energi og altfor andpustne stemme fullt og helt mot publikum.

På den åtte sangers setlista er det urovekkende nok skvist inn flere svake spor. Balladen «Traffic Light» er knapt verdig en plass i Ungdommens kulturmønstring og når den etterfølges av intetsigende «We Started Nothing» sender de publikum på jakt etter mer øl. Men, så druser de jublende til med to av de tre beste sangene sine, og man gis ikke annet valg enn å snu og bli stående fanget i en blanding av ekstase, frykt for at folk skal falle på deg og en ørliten sorg over at The Ting Tings ikke har flere slike sanger.