Tingens tilstand

Det første og hittil siste fra selve powertrioen.

Michel Camilo Uimotståelig utagerende jazzklassisk crossover.

Jan Wiese/Erik Wøllo/ Rob Waring Velkommen gjenutgivelse av 1984-klassiker.

CD/DVD: The ThingMats Gustafsson, saksofoner; Ingebrigt Håker Flaten, kontrabass; Paal Nilssen-Love, trommer, perkusjon – har i snart ti år vært en kompromissløs bærer av den mest rocka frijazzfakkelen i toget, et støyflørtende, tre-sylindret uhyre med tilsynelatende uuttømmelig energi. Å feire trioen med en cd-boks er en god idé, og valget av innhold enda bedre – i stedet for en «best of»-samling, byr «Now and Forever» på bandets to første, nå vanskelig oppnåelige album, «The Thing» (2000) og «She Knows….» (med Joe McPhee, 2001) pluss en helt ny cd, «Gluttony»og en drøy halvtimelang dvd fra Øya i 2005. På den siste bidrar Sonic Youth-gitarist Thurston Moore med hylende strengeterror i ti minutter, mens «Gluttony» er en tre kvarter lang studioimprovisasjon fra 2005 med Gustafsson på bl a plastikk-alt og slidesaksofoner i tillegg til baryton.

MYE HAR vært sagt og skrevet om The Things mange album og konserter som trio og i samarbeid med beslektede hardblåsere på begge sider av Atlanteren. «Now and Forever»s tidligere uutgitte musikk vil neppe bringe nye synspunkter til torgs, fortsatt er hovedkonseptet «mye, hardt og fort», men kanskje har «Gluttony» noen flere farger i banduttrykket enn den Don Cherry-inspirerte

«The Thing». Uansett er boksen først og fremst en godbit for dem som gjerne parkerer melodi, «pen» tone og andre konvensjoner på sidelinja til fordel for høyenergisk øs og frittstrømmende musikalsk energi. Få, om noen, har mer å gi enn The Thing i denne «fritt&rått etter Ayler/Cherry/Ornette»-sjangeren, som gjør seg aller best live.

LANGT UTE på en annen kant av jazz-idiomet, men med like mye energi i kastene, holder den dominikanske pianisten Michel Camilo til. I juni spiller han solo under Trondheim Jazzfestival, men han er også en mann for de store formater, noe som kommer til uttrykk i både hans konsert for piano og orkester og suiten for piano, strykere og harpe. Nå er 2001-innspillingen av disse to fyrige verkene her, på en cd der også Camilos signaturlåt, «Caribe», er med, i en sedvanlig virtuos versjon.

I ORKESTERVERKENE er det BBCs symfoniorkester under den amerikanske dirigenten Leonard Slatkins taktstokk som gir kropp til Camilos karibiske sjel. Skjønt karibisk – Camilos musikk låter som en cocktail av Grieg og Tsjaikovskij-kadenser på speed, svulmende westernfilm- og seilskutefilmmusikk samt grove Ravel- og Gershwin- røverier, men tjuvgodset er så entusiastisk og frydefullt gjenbrukt at det nesten ikke går an å irritere seg. Camilo nekter seg ingenting i sin temperamentsfulle musikalske fortellerglede, og mens orkesteret henger forbløffende godt med, får han flygelet til gjøre alt, fra å tordne som en panikkslagen bøffelflokk til å murre som kattunger i vårsol. Med klangbehandling som en klassisk mester og teknikk som en Tatum er han en overveldende opplevelse og en sjarmerende «jazz-møter-klassisk»-alkymist, selv om resultatet til tider låter «way over the top».

I 1984 UTGA trioen Jan Wiese (obo), Erik Wøllo (gitarer) og Rob Waring (vibrafon) sitt eneste album, produsert av Jan Erik Kongshaug. Flott låt vinylutgivelsen den gang, og om mulig enda bedre klinger de 10 originalkomposisjonene i remastret cd-format. Den inspirerte, melodiøse musiseringen med intelligente improvisasjoner i fin balanse med skrevne partier bærer naturlig nok obo-ekkoet av Oregon i seg, men er likevel original nok til at plata fortsatt låter forbilledlig frisk et kvart århundre seinere.