Dyrebare ører: Hiphop-artisten Lil´ Wayne iført diamantbelagte hodetelefoner. Foto: NTB scanpix
Dyrebare ører: Hiphop-artisten Lil´ Wayne iført diamantbelagte hodetelefoner. Foto: NTB scanpixVis mer

Musikk-kommentaren:

Tinnitus dreper musikkgleden for stadig flere

I øresus og dus.

Kommentar

KOMMENTAR: En av de tyngste sorgprosessene i mitt forholdsvis korte liv, var da jeg måtte avfinne meg med å aldri kunne nyte stillhet igjen. Etter en musikkferie i Glasgow – konserter og DJ-sett flere kvelder på rad, uten hørselsvern – gikk tinnitus fra å være et midlertidig fenomen til å bli permanent. I noen måneder var jeg sikker på at det ville vært bedre å være død. Siden har jeg heldigvis sluttet å klandre meg selv for lidelsen. På et eller annet vis var det nemlig dømt til å skje.

Som Brian Eno en gang sa, er de tingene vi gjerne tenker på som teknologi oppfinnelser vi ennå ikke helt vet hvordan funker (det er lett å glemme at spader, pianoer og sykler er like mye «teknologi» som en Tesla). Hodetelefoner, forsterkere og høyttalere – gjenstander som musikkinteresserte blant oss omgir seg med i time etter time, dag etter dag – er noe vi knapt har rukket å forstå ringvirkningene av. Plassert foran et ljomende PA-anlegg, fulle og fulle av faen, er vi nemlig som apekatter i møte med den kullsorte monolitten i «2001: A Space Odyssey».

«Det har vært en økende tendens til at ungdom får hørselsutfordringer, spesielt tinnitus. Kunnskap om hørselsskader blant norsk ungdom er for lav,» sier Morten Buan fra Hørselshemmedes landsforbund til NRK. Buan viser også til Verdens helseorganisasjon, som advarer om at 1.1 milliarder unge mennesker står i fare for hørselsskader som følge av høy lyd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Claire Boucher, kjent for sin eksentriske elektropop som Grimes, er blant mange unge musikere og musikknerder som sliter med tinnitus. Under en konsert med kritikeryndlingene Animal Collective pådro hun seg betydelige hørselsskader ved å klemme kroppen inntil en høyttaler. Det høres kanskje spesielt skjødesløst ut, men hvem har ikke vært i noenlunde lignende situasjoner? Det er tross alt en av sivilisasjonens største gleder å nyte musikk på så høyt volum at man ikke lenger bare hører den, men også kjenner den på et helt kroppslig plan.

Dessverre regjerer det en fullstendig feilaktig myte om at hørselsvern ødelegger musikkopplevelsen. Lydkvaliteten blir tvert imot bedre om man kjøper formstøpte propper til en drøy tusenlapp. Om man jevnlig frekventerer nattklubber eller konsertsteder, er det en investering med enorm avkastning.

Hørselsvern er ikke minst uglesett på samme vis som sykkelhjelmen, som om det er døvt å ta vare på seg selv. På en housefestival i Kroatia for et par år siden, begynte en engelskmann å erte meg for å gå rundt med ørepropper. Om jeg fortsatt var en selvbevisst 18-åring, fremfor noen år eldre og litt for klok av hørselsskade, hadde jeg latt ham få det siste ordet.

Den siste tiden har jeg imidlertid blitt stadig mer opptatt av uvettig bruk av hodetelefoner og tilsvarende. Selv om tinnitusen har ført til at jeg konsekvent bruker hørselsvern på steder der det spilles høy musikk, har jeg ikke blitt stort flinkere til å passe på hørselen på «vanlige» dager.

Tanken på å gå en tur, sitte på bussen eller være på kontoret uten tilgang på musikk, stresser meg. Det er jeg neppe alene om. I strømmingens tidsalder bærer stadig flere disse elektroniske kronene på hodet, ofte på lydnivåer ment å stenge ute bråket fra omgivelsene. Over tid har selv middels høy lyd sin pris, særlig om den pumpes rett inn i øregangene.

Med unntak av de sjeldne tilfellene hvor tinnitus utløses av sykdom, er det en lidelse som sameksisterer med moderniteten (slående nok er pipelyden i hodet mitt identisk med hviningen fra en gammel tv; ikke fuglekvitter eller bølgeskvulp).

På samme måte som vi idag kjenner til farene ved å kjederøyke eller å kjøre uten bilbelte, vil man nok om noen tiår se tilbake på min generasjon med en blanding av medlidenhet og bedrevitenhet, og spørre seg: «Hva var det de holdt på med?».