Anmeldelse: Muse - «Will of the People»

Tipper over i det parodiske

Er seg selv litt for mye på plate nummer ni.

Foto: Muse / Warner Music
Foto: Muse / Warner Music Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Will of the People»

Muse

Rock

Utgitt: 2022
Plateselskap: Warner Music

«Gammelt nytt»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Det skal ikke nektes for at Matthew Bellamy og hans to våpendragere har hatt en unik, og vil noen si - overraskende karriere. Det er ikke alle forunt å gjøre megasuksess med noe så i utgangspunktet lite trendvennlig som hylende gitarer, barokke arrangementer, opera-inspirert falsettvokal, pumpet ut med like deler tunge riff og klassisk synth-pop i bunn.

Legg til en dæsj med konspirasjon-tematikk - oss mot røkla-mentalitet, og du har en pakke som på sitt merksnodig vis har gitt den britiske trioen en hærskare av tilhengere kloden rundt.

Nå høres dette kanskje ut som nedlatende karakteristikker. Det er det ikke. Man får ikke haik med ekspresstoget til stjernene bare på slump.

Det ligger selvsagt noen fenomenale låtskriverprestasjoner i bunn her. Muse har vist en utsøkt teft for å gjøre fordums megalomane stadionrock til noe nytt og vitalt. Om enn like patostung, så har de i alle fall gjort greia si med stil og overbevisning.

Gammelt nytt

Så hva er så nytt på plate nummer ni, «Will of the People»? Ja, si det? Det første som slår deg er at det låter veldig, eh - Muse? Ja, de er seg selv så lik at det nesten tipper over i det parodiske.

På sett og vis høres det ut som de har snudd sangboken og funnet frem gamle favoritter, stokket om på bestanddelene og gitt dem en nyoverhaling. For å si det sånn, det er få vokallinjer og gitarriff på denne platen du ikke har hørt før.

Tittelkutt og åpningslåt, «Will of the People» høres ut som en blanding av T-Rex og Marilyn Manson, svøpt i en kvasi-industriell produksjon som du egentlig trodde var et tilbakelagt kapittel allerede tidlig på 2000-tallet. Men Muse vil det annerledes.

De fortsetter tungt og hardt i «Won't Stand Down», men låten fremstår så datert og idéfattig at den ikke makter å bite skikkelig fra seg.

Det samme problemet finner man når Muse henter frem sin drøyeste Queen-pastisj i «Liberation». De har gjort det så mange ganger før. Og, må det legges til - så uendelig mye bedre og friskere. Når et band som allerede er langt inne i pastisj-land lager pastisj på pastisjen, blir det litt for meta til at det henger på greip.

I trøbbel

«We're at death's door / Another world war / Wildfires and earthquakes I foresaw / A life in crisis / Mutated virus / Tsunamis of hate are gonna drown us», synger Matthew Bellamy med bekymring i stemmen i avsluttende «We Are Fucking Fucked».

Det er riktig at det er mye å bekymre seg over i verden akkurat nå, men om man skal dømme etter «Will of the People» er det også interne problemet som det må ryddes opp i dersom Muse skal fortsette å tjene folket slik de gjorde da de var på toppen av rocketronen.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer