ALBUM: Det skal ikke nektes for at Matthew Bellamy og hans to våpendragere har hatt en unik, og vil noen si - overraskende karriere. Det er ikke alle forunt å gjøre megasuksess med noe så i utgangspunktet lite trendvennlig som hylende gitarer, barokke arrangementer, opera-inspirert falsettvokal, pumpet ut med like deler tunge riff og klassisk synth-pop i bunn.

Legg til en dæsj med konspirasjon-tematikk - oss mot røkla-mentalitet, og du har en pakke som på sitt merksnodig vis har gitt den britiske trioen en hærskare av tilhengere kloden rundt.

Nå høres dette kanskje ut som nedlatende karakteristikker. Det er det ikke. Man får ikke haik med ekspresstoget til stjernene bare på slump.

Det ligger selvsagt noen fenomenale låtskriverprestasjoner i bunn her. Muse har vist en utsøkt teft for å gjøre fordums megalomane stadionrock til noe nytt og vitalt. Om enn like patostung, så har de i alle fall gjort greia si med stil og overbevisning.

Gammelt nytt

Så hva er så nytt på plate nummer ni, «Will of the People»? Ja, si det? Det første som slår deg er at det låter veldig, eh - Muse? Ja, de er seg selv så lik at det nesten tipper over i det parodiske.