Tissefant-teater

Dramatikerdebutant Arne Berggrens budskap til verden er at en femtenårings tissefant kan brukes til en ting til. Når hans «Sexy» på Centralteatret er blitt severdig i hvert fall for femtenåringer, er det mest fordi Oslo Nye har overskudd og fagkunnskap nok til å bruke budskapet som påskudd til fantasifull teaterunderholdning.

«Sexy» er selvfølgelig en sexy tittel som både lokker og lover og helt sikkert selger. Men som grunnmateriale for scenekunst, og det er stadig hva Oslo Nye skal bedrive, er Arne Berggrens historie om tenåringen Aldo og hans ustyrlige liv bak buksesmekken spinkle saker. Fort fortalt er dette biologidramaet også. Unge Aldo vil og må og skal få «dame på laken», og det får han til slutt. Nå ja, kanskje ikke akkurat på laken, men spenningen som ikke er uutholdelig for noen andre enn rollefiguren, blir i hvert fall utløst. For å si det slik.

Sjarmerende

Jon Øigarden gjør en sjarmerende figur av femtenåringen, med en sterkt utadvendt spillestil i høylytt tempo. Særlig skyggelegging med nyanser av sårhet og usikkerhet er det ikke rom for i denne tolkingen, selv om det finnes dekning i teksten. Ellers er Arne Berggrens tekst stort sett blottet for både undertekst og handlingsdrift. Mor, far, onkel og klassekamerater gjør tjeneste som klisjeer. Her finnes fikse formuleringer, fikse ideer og flere opplegg til parodiske hverdagsligheter, også partier som er pinlig innholdsløse, men fint lite som bunner i noe som helst. «En slags komedie» kaller Berggren selv denne dramatiseringen av ungdomsboka «Fisken - rotter i våtdrakt». Det er til nød blitt en slags bruksdramatikk.

Scenisk fantasi

Når «Sexy» i hvert fall har brukbar underholdningsverdi, skyldes det et formidabelt arbeid av instruktøren Per-Olav Sørensen, som også har vært med på dramatiseringen. Han har i det hele tatt vært på ferde overalt. Sammen med sine gode allierte, koreografene Eva Cecilie Richardsen og Anne Bryhn og ikke minst scenograf- og kostymedesigner Hanne Horte, har han strammet og skjult og føyet til, skapt fortettet farseliv i situasjonene, lekt med bagateller skuespillerne kan spille videre på. For mye scenisk fantasi og erfaring omgir heldigvis unge Aldo. Eli Anne Linnestad (mor), Lasse Lindtner (far), Ivar Nørve (onkel) og Sossen Krohg som lillebror med smokk i stedet for smekk bidrar med troverdighet og muntre tilløp til karakteristikker. Birgitte Victoria Svendsen i dobbeltrolle som Frøken og hore får Berggrens tekst til nesten å virke som et drama. Det må man kalle et kunststykke.

Denne demonstrasjon av det pubertale liv bak smekker i vranglås får nok en oppfølger, siden målet er å gi gamle Central en ny og ung «image». Hva med «en slags tragedie» om menstruasjonens mest intime og påtrengende hemmeligheter under tittlen «Ei blott til lyst»? Kanskje ikke nyskapende og ny norsk dramatikk, men i hvert fall grensesprengende og moteriktig, og teatersjefen ville kunne slå mynt på to døgnfluer i ett smekk.