TITANIC  legger ut fra Southampton 10. april 1912, rett etter kl 12. Natt til 14. april kolliderte skipet med et isfjell og sank i løpet av to timer. Den hvite tønna oppe på masten er utkikkspunktet der to matroser til enhver tid skuet etter isfjell. Men skipet gikk for fort til å endre kurs da de endelig så det som skulle bli dets skjebne.
TITANIC legger ut fra Southampton 10. april 1912, rett etter kl 12. Natt til 14. april kolliderte skipet med et isfjell og sank i løpet av to timer. Den hvite tønna oppe på masten er utkikkspunktet der to matroser til enhver tid skuet etter isfjell. Men skipet gikk for fort til å endre kurs da de endelig så det som skulle bli dets skjebne.Vis mer

Titanic - et mytisk forlis

Norsk praktverk om tidenes skipsforlis.

ANMELDELSE: Den 15. april 1912 støtte den luksuriøse atlanterhavs-damperen Titanic mot et isfjell, skrapte opp skipssiden og sank. Det skjedde på jomfruturen mellom Southampton i England og New York i USA.

Mellom 1 350 og 1 512 personer omkom, bare 705 overlevde.

Korrekte tall for omkomne er aldri fastslått. Rederiet oppga ett tall, myndighetene et annet, og granskingskommisjonen et tredje. 

Døden i det kalde vannet
Selv om det tok lang tid fra kollisjonen til skipet var sunket — over to timer — måtte de fleste av båtens passasjerer og besetning dø i det kalde vannet: Det luksuriøse skipet hadde ikke unnet seg den luksus å ha tilstrekkelig med livbåter eller annet redningsutstyr. Og dette var vanlig på den tiden — man syntes livbåter tok altfor mye plass.

Merkelig da, at det likevel var livbåter til noen få. Kunne man ikke bare kuttet ut hele livbåtsystemet og demokratisert døden fullstendig?
 

Tidenes forlis
Av alle skipsforlis gjennom tidene, må Titanic være det mest kjente, selv om det hverken var først eller sist, størst eller verst. Men ikke minst skipets tid, og de mange seiglivete legendene om ferden, har gitt katastrofen mytisk status. Skipet gikk ned bare to år før Første verdenskrig — det store sivilisatoriske skibbruddet. Og det skjedde helt i starten av den globaliserte nyhetsformidlingens tid, slik at Titanic straks ble førstesidestoff overalt der det fantes telegraf og presse.

Kjendisfaktoren var også høy; det skal ha vært mange millionærer ombord.

På havets bunn
Å reise på sjøen har til alle tider vært forbundet med store farer, og talløse skipsvrak ligger nede i dynnet på havets bunn eller for den saks skyld i innsjøer. Men Titanic slår dem alle som fenomen. Skipet var dengang tidenes største, med en uovertruffen nimbus av glamour.

Den dag i dag er tusener av fans engasjert i å fingranske enhver detalj om skipet, menneskene, ulykken, vraket.

«Encyclopedia-titanica.com» har hundretusener av brukere og et detaljnivå som kan skremme selv den mest nerdete knappolog.  

Et norsk praktverk
Nå er det kommet noe så eksentrisk som et helnorskt praktverk om ulykken. Dette kan naturligvis begrunnes med at det også var nordmenn ombord den gangen for akkurat 100 år siden, men det skyldes nok i større grad at de to forfatterne har en sterk personlig interesse for Titanic-fenomenet.

Historiske fakta
Den første delen av boka er historiker Per Kristian Sebaks domene, med et rikt utbud av historiske fakta. Her får vi servert opplysninger om norsk emigrasjon til USA belyst gjennom statistikk og enkeltskjebner. Vi får atlanterhavsdampernes tonnasje og oversikt over ismeldinger søndag 14. april 1912. Vi får tabeller av typen «Verste skipsulykker med transatlantiske passasjerskip, 1870-1914», plantegninger over skipsdekkene, faksimiler av billetter osv. I tillegg til en full-detaljert kronologi over forløpet.

Blant bonusstoffet får vi beretningen om emigrantskipet «Norge» som gikk ned 28. juni 1904.

Det er en ulykke som er omtrent helt glemt, til tross for at den hadde mange likhetstrekk med Titanic. Hele 635 av totalt 798 omkom, og en utvilsom norsk kjendis (etterhvert) var blant de få overlevende: Herman Portaas, senere kjent som Herman Wildenvey.

Slitesterke myter
Bokas midterste kapittel tar for seg de viktigste «mytene» om Titanic, og viser hvordan ingen av dem er helt patente. At skipet ikke kunne synke var noe som aldri ble sagt, derimot het det at det var «practically unsinkable», noe som ble hevdet om mange skip på denne tida. Orkesteret spilte neppe «Nærmere deg min gud»; det ble kanskje ikke løsnet skudd mot passasjerer; kvinner og barn kom slett ikke alltid først; folk oppførte seg ikke som gentlemen og at kapteinens siste ord var «Vær britisk!» eller «Enhver sørger for seg», er tvilsomt.

At skipet skal ha prøvd å sette fartsrekord, er heller ikke dokumentert.

Men mytene er slitesterke.

Kunne ikke vært skrevet uten Titanic
Litteraturprofessor Jakob Lothes del av boka dreier seg om det litterære og filmatiske kjølvannet. Her får vi møte sjømannen og forfatteren Joseph Conrads indignerte essays om sviktende sjømannsskap, og vi får presentert noen lyriske stykker. Det blir mye tradisjonell litteraturanalyse her, litt grunnfagspreget, og til tider himmelropende banalt: Etter 20 sider gjennomgang og hyllest av Erik Fosnes Hansens storselger «Salme ved reisens slutt» (1990) og deretter 14 sider om den i Norge ikke fullt så kjente «Hver sørger for seg» av Beryl Bainbridge (1996), konkluderer professoren:

Titanic - et mytisk forlis

«På ulike måter tegner de begge nyanserte personportretter som leseren husker, og gjennom forskjellige fortellergrep fører de oss begge tilbake til og inn i en epoke som selv om den tok slutt i og med første verdenskrig, var med å legge grunnlaget for tiden vi nå lever i. Ingen av romanene kunne vært skrevet uten Titanic

Nei, hvordan skulle det vært mulig? De dreier seg jo om Titanics forlis.

Til tross for sin snirklete formulering blir jo denne konklusjonen like meningsfattig som å si at Lothes egen bok, altså «Titanic — historie, myte, litteratur og film», ikke kunne vært skrevet uten Titanic.

Filmene analysert
Bedre er analysen av filmene, og i lesningen av James Camerons mastodontiske filmepos får Lothe mye igjen for innsatsen. Han har nese for Camerons utspekulerte narrative verktøy og den tunge, sentimentale og symbolske vektleggingen.

Også i analysene av de tidligere Titanic-filmene — særlig den nazistiske propagandafilmen fra 1943 og det britiske dokudramaet fra 1958 — finner vi god filmanalyse. Nettopp ved å sammenlikne disse ulike filmene rundt én og samme tematikk, får Lothe fram mye om både tid og holdninger.

Tyskere, briter og amerikanere speiler seg på hver sine måter i skibbruddet.

Den tyske propagandafilmen «Titanic» legger skylden for katastrofen på det britiske begjæret etter profitt. Det dreier seg om aksjer og spekulasjon og lyssky plot for å skaffe midler fra en intetanende tysk-russisk enkefrue. Helten er den oppdiktede førstestyrmannen Petersen, en modig mann med æren i behold — ikke uventet av tysk herkomst.

Litt merkelig at boka ikke behandler Federico Fellinis skipskatastrofe-film «Og skipet går», med handling nettopp fra utbruddet av Første verdenskrig. Særlig siden Camerons film ser ut til å lene seg tungt på Fellini — både hva gjelder romansen mellom jenta på første klasse og gutten fra folkedypet, de uventede illusjonsbruddene og den liksom-dokumentariske prologen.

En eim av nerd
Hvordan speiler så bokas forfattere seg i katastrofen? Det er det ikke så lett å få tak på. Forord og innledning gir få spor for å forstå hvor denne sære interessen har sitt utspring. Man merker en eim av nerdisme gjennom teksten, og savnet etter avstand og motsatser er der hele tiden.

Like fullt er dette en godt skrevet, flott utstyrt bok som gir mye å reflektere over.

Billedmaterialet er praktfullt, selv om noen av faksimilene er for sterkt forminsket til at de blir leselige.

Direktør for HL-senteret
Men et tankekors, som naturlig nok ikke omhandles i boka, melder seg: For noen få måneder siden ble den ene av bokas forfattere, litteraturprofessor Jakob Lothe, utnevnt til direktør for HL-senteret i Oslo, altså «Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter».

Innen han skulle tiltre trakk han seg imidlertid fra stillingen, visstnok fordi han var uenig i at forgjengeren skulle fortsette som forsker ved senteret.

Hvordan ville det tatt seg ut om han ikke hadde gjort det, altså om den nyslåtte direktøren ved et senter for studier av historiens verste ugjerning — massedrapet på jøder og andre uønskede — etter få måneder i jobben kommer på banen med et con amore-prosjekt om et celebert forlis, der han gir denne tross alt begrensede katastrofen en så definerende betydning for århundret?

Knappologiske emner
For all del, det er ikke slik at alt alltid bare skal handle om noen få, bestemte ting. Det er ikke noe galt i å interessere seg for marginale, «knappologiske» emner. Men hvis Lothe ikke hadde trukket seg fra direktørstillingen, ville muligens hans litterære Titanic ha støtt mot noe som kunne likne på et isfjell — et stort, undersjøisk legeme bare såvidt synlig på overflaten.