Tja-ha

Lang vei til en kort a-ha-konsert.

Savoy   Morten Harket KONSERT: Det er dette dynamiske paradokset man gjerne har i popmusikken, at summen av delene gjerne er verdt så mye mer enn delene hver for seg. Nå skal det også sies at det finnes mer knirkefrie kollektiver enn a-ha i pophistorien, så at de på denne måten setter sin egen alenegang i system, bærer for så vidt en slags logikk i seg. Sammen, men likevel alene.

Det må være befriende for egoer av denne størrelsen å ha litt fri fra hverandre, samtidig som de ikke er mindre avhengig av sin felles merkevare i solosammenheng enn at de uten blygsel spiller på forventningen om at de før kvelden er omme skal stå på scenen sammen. Tre «solokonserter» som oppvarming til en kort a-ha-konsert, med andre ord?

Synthtrio

Litt over halv tolv i går kveld kom de på scenen i samlet flokk, som rendyrket synthpoptrio! En raus overraskelse som åpnet med en svært 80-tallsautentisk «Train Of Thought» og ble fulgt opp av en kjapp, flott ny 80-tallssak og deretter en annen ny, mer drøvtyggende midtempolåt og en nok en gang 80-tallsstylet «Take On Me».

Alene var ikke ting like overraskende og overbevisende. Magne Furuholmen dro i gang det hele med låter fra sin nye soloplate. Låtene har fortsatt en coldplaysk ambisjon over seg, men Furuholmen har ikke, vokalt sett, nevneverdig nærmet seg Chris Martin siden forrige soloframstøt. Litt veikt, litt surt og med en mangel på autoritet som svekker kraften og ellers sympatiske anslag i sound og arrangementer.

Rutine

Paul Waaktaar-Savoy stiller med mer kjøtt på soloprosjektbeinet, hans Savoy er et fullblods band og har vært det i årevis, men de har fortsatt sitt å stri med i livesammenheng. Nå hørtes det ut som kona Lauren hadde fått en eller annen form for autotune på stemmen, noe som mildt sagt hørtes litt pussig ut i Savoys ellers så tiltalende, popklassisistiske og milde indieframtoning. Paul har blitt en komfortabel vokalist, og harpe i bandet smeltet pent inn og ga en flott klang til en av kveldens varmest mottatte låter, «Velvet». Savoy var ganske gode i går kveld, men vil nok aldri kunne matche sine egne plater.

Bare litt tåke

Morten Harket er en sceneattraksjon nesten like mye til tross for som på grunn av hans solomateriale. Spenningen er til å ta og føle på mellom hver låt – hva kan Harket få seg til å si denne gangen? Tåkepratet nådde ikke uante høyder denne gangen, men Harkets andre vesentlige kapital er stemmen, som tar opp kampen og til en viss grad vinner over det dvaske midtempomaterialet han har fylt opp sin ferske soloplate med. Men han får samtidig ikke til det nødvendige løftet alene heller, det blir noe anstrengende over prestasjonen.

Til det trenger han, og hans kolleger, åpenbart hele a-ha.