FORELDRE OG BARN: Forholdet mellom mor og datter står sentralt i «Blindsone», som er regissert av Tuva Novotny og har Pia Tjelta i hovedrollen. Vis mer

Anmeldelse Film «Blindsone»

Tjelta imponerer i en rolle som må ha vært utmattende

Utsnittet er smalt, men «Blindsone» er tett og intens

«Blindsone»

4 1 6

Drama

Regi:

Tuva Novotny

Skuespillere:

Pia Tjelta, Anders Baasmo Christiansen, Oddgeir Thune, Per Frisch.

Premieredato:

24. august 2018

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«Blindsone»

Se alle anmeldelser

FILM: To tenåringsjenter går hjem fra håndballtrening og snakker sammen, om prøver, om foreldrene sine, om de andre jentene på laget. De er nesten identiske, slik tenåringsjenter kan være: Begge med langt hår i hestehale og blå jakke med hette med pelskant. De finner forskjellige måter å komplimentere hverandre og markere allianse, finne det som skiller dem fra de lagvenninnene som bare er opptatt av gutter. Det er så vanlig, så vanlig, men i løpet av kort tid skal en av de to ta et dramatisk valg.

Likheten i det ytre var ikke likhet på innsiden. Ett av de store temaene i «Blindsone» er hvor lite man egentlig vet om det som skjer i hodet og hjertet til dem man ser hver dag. Har barnet det bra, eller går hun inn for å berolige og glede omgivelsene?

Snus på hodet

Samtalen mellom jentene er lang, den tar opp nesten tyve minutter av «Blindsone», som er laget med én eneste tagning og foregår i real time. Filmen på én time og 38 minutter gjengir akkurat en time og 38 minuter av hovedpersonenes liv. Vanligheten etableres før alt snus på hodet.

Mesteparten av «Blindsone» foregår på sykehuset, der jentas mor Maria (Pia Tjelta), og etter hvert faren Anders (Anders Baasmo Christiansen) holder på å forgå av frykt og forvirring. Foreldrenes avmakt og fortvilelse stilles opp mot sykehuspersonalets profesjonelle ro: De fortviler og forlanger svar, sykepleieren (Oddgeir Thune), er rolig, trøstende og bestemt. Men både de pårørende og institusjonen har blindsoner. Begge erfarer at det er noe, noe avgjørende, de ikke har klart å hjelpe med hos et menneske som har vært i deres varetekt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ingen hvile

Rolleprestasjonene er imponerende. Pia Tjelta er til stede nesten hele tiden, i det som må ha vært en ekstremt krevende rolle, ikke minst fysisk: Maria hikster, hyperventilerer og besvimer, og filmens ene tagning betyr at Tjelta knapt har hatt noen mulighet til å gå ut av rollen og hente seg inn. Hun er fullstendig overbevisende. De voldsomme følelsesuttrykkene er én ting, men det er også verd å merke seg stillere øyeblikk, som ett tidlig i filmen, der kameraet dveler ved Tjeltas ansikt lenge akkurat idet hun innser at noe er fryktelig galt.

Faren Anders reagerer først mer aggressivt, men aggresjonen er nært forbundet med en vanskelig hendelse i familiens fortid og følelsen av maktesløshet. Hvor vond denne historien enn er, er det alltid noe fint i å se skuespillere få oppgaver som fordrer en innsats utenpå det vanlige, og gripe tak i utfordringen med begge hender, slik Tjelta og Baasmo Christiansen gjør her.

Krevende format

Det man kan spørre seg om, er om formen med den ene tagningen egentlig passer så godt til denne historien. Real time er en fortellemåte som gir og tar. Formen kan være et fengsel, fordi man da blir nødt til å følge hovedpersonene fra sekund til sekund. I en historie der veldig mye av det som skjer, er knyttet til fortiden, etterlater et så smalt utsnitt seeren med mange spørsmål. Til gjengjeld blir det mange og lange scener med venting og hiksting, som virker mer betegnende for akuttsituasjoner som sådan enn denne spesifikke akuttsituasjonen.

Samtidig er det ingen tvil om at Tuva Novotny, skuespilleren som her debuterer som regissør og auteur, gir et nært og oppslukende bilde av en traumatisk situasjon i en families liv, som det som tilskuer er lett å la seg sluke av. Måten familiens fremtid kommer frem på, er nennsom og kløktig. Når valget om denne fortellermåten først var tatt, er den svært godt gjennomført. Og når det etter hvert kommer noen lange, ordløse minutter, spør man seg, slik personen i bildet gjør, om man egentlig vet hva som foregår i sitt eget liv.

.