DØMT:  Så ble de altså dømt, de åtte som tilbragte våren 2016 på tiltalebenken i Haugaland tingrett Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
DØMT:  Så ble de altså dømt, de åtte som tilbragte våren 2016 på tiltalebenken i Haugaland tingrett Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Dommen i SOS rasisme-saken:

Tjen folkets kodenavn på SOS rasisme var «Honning». Hva kan de ha ment med det?

Systematisk jekket opp.

Kommentar

Så ble de altså dømt, de åtte som tilbragte våren 2016 på tiltalebenken i Haugaland tingrett. Hardest gikk det utover SOS Rasismes nøkkelperson Kjell Gunnar Larsen, en uføretrygdet 60-åring som siden begynnelsen av 90-tallet har sittet sentralt i organisasjonen. Han fikk to års fengsel for bedrageri og skal tilbakebetale over 900 000 kroner til NAV og SOS Rasisme Haugesund.

Larsen har bakgrunn fra Hydro Aluminium ute på Karmøy, og var en tid leder for fagforeningen der. Som Kina-kommunist tilknyttet AKP m-l utfordret han de tidligere fagforeningspampene som han mente lå altfor tett opp mot ledelsen i bedriften. Larsen ville ha konfrontasjon og ble stemt inn i ledervervet av kolleger som var enige i at arbeidsfolk skal stå mot ledelsen, ikke ligge anføttes med dem i bedriftens styre.

Også i AKP var Larsen hard i klypa, og det har vært mye bråk i lokallagene i Rogaland. Etterhvert konsentrerte han sin innsats i massebevegelsen SOS Rasisme som skulle jobbe mot «alle former for rasisme». Ungdom skulle verves og aktiviseres og opprette lokallag. De skulle gå på kurs og verve flere. Den som vervet fikk premie. Og den som ble vervet trengte ikke betale mer enn en tier i kontingent for så å utløse offentlig støtte. God business for mange.

SOS rasismes virksomhet utløste mange former for støtte. De fikk støtte basert på antall medlemmer under 26 år, de fikk penger til lokallagene – ofte også fra den lokale kommunen eller fylket – og de fikk tilskudd til å avholde kurs. SOS vokste raskt og hevdet på det meste å ha 47 000 medlemmer og 278 lokallag. Problemet var bare at tallene var systematisk jekket opp. Vervelistene var gjerne fiktive, kurs ble ikke avholdt, i følge kurslistene var folk på flere steder samtidig, eller i kurslokaler de aldri hadde vært i. Jo større del av kaka SOS forsynte seg med, jo mindre ble det til andre.

Dommen fastslår at Kjell Gunnar Larsen var den «faktiske lederen» av SOS rasisme. Han la planene og lite ble gjort i organisasjonen uten at han var involvert. Han skal ikke ha søkt personlig berikelse ved bedrageriene, men de kan ha fungert som finansiering av Larsens egentlige hobby – maoistgruppa Tjen Folket. Flere av nøkkelpersonene i SOS rasisme tilhørte denne bitte lille kommunistiske sekten, og deres kodenavn på SOS var «Honning». Hva kan de ha ment med det?

Støtteordningene SOS misbrukte er i stor grad basert på tillit. De mange mottakerne genererer kaskader av bilag, og ingen offentlige organer har kapasitet til å kontrollere alt. Norge er et samfunn som har nytt godt av sterke tillitsforhold mellom innbyggere og det offentlige. Hver gang slik tillit misbrukes, krakelerer systemene. Dommen i Haugaland tingrett viser at tillit ikke er nok, det trengs også seriøs kontroll. Neste ut i manesjen er nok Den katolske kirken.