Debatt: «The Handmaid's Tale»-demonstrasjon

Tjenerinnekostymet er et sterkt symbol når kvinner ikke får rå over egen livmor

Tjenerinnekostymet er en stillferdig men sterk protest mot et premiss som fremdeles ligger til grunn når abortloven, eller bioteknologiloven skal diskuteres: Kvinnen er bare fri til en viss grad.

PROTEST: Tirsdag protesterte kvinner mot regjeringens politikk, i tjenerinnekostymer. - Den fertile kvinnen som ressurs, er tilgodesett med frihet. Inntil en grense, skriver Berit Bertling. Foto: Bjørn Langsem
PROTEST: Tirsdag protesterte kvinner mot regjeringens politikk, i tjenerinnekostymer. - Den fertile kvinnen som ressurs, er tilgodesett med frihet. Inntil en grense, skriver Berit Bertling. Foto: Bjørn LangsemVis mer
Meninger

Margaret Atwoods roman «Tjenerinnens beretning» (eng. «The Handmaid's Tale»), er ikke en enkel roman. Den er vond å lese og den har mange lag. Overfladisk kan den forstås slik Sandra Bruflot skildret den, rett nok med utgangspunkt i TV-serien «A Handmaid’s Tale», som baserer seg på boken:

«Et samfunn der fertile kvinner blir kidnappet, mishandlet og voldtatt under eggløsning for å bære fram barn for par som ikke selv kan få barn. Kvinnene blir delt ut til hver sin familie, og blir tvunget til å bære fram barn som de seinere må levere fra seg. Forsøker de å motsette seg dette blir de torturert, sendt i arbeidsleire for å dø, eller blir drept».

Tjenerinnens beretning har imidlertid et dypere plan. Utgangspunktet for boka er «Det annet kjønn», et filosofisk verk skrevet av Simone de Beauvoir, der hun blant annet holder fram at moderskapet er til hinder for at kvinnen kan bli fri – at kvinnens livmor gjør kvinnen til en livegen.

Det Atwood gjør i romanen er å vise et samfunn på randen av utslettelse, og hvordan dette samfunnet som følge av dette, ikke lenger aksepterer den fertile kvinnen som et fritt individ.

Før Gilead ble Gilead, opplevde samfunnet fallende fødselsrater, hyppige dødfødsler, høy spedbarnsmortalitet og hyppig forekomst av alvorlige og dødelige misdannelser hos nyføde. Disse nyfødte omtales i romanen som «Ubarn».

Samfunnet lider også av brist på mange andre ressurser. Ufruktbare kvinner er rene utgiftsposter, og defineres derfor som «Ukvinner» med mindre de er villige til å tjenestegjøre som «Tanter»-voktere av de fertile kvinnene. Øvrige «Ukvinner» sendes til koloniene, for å rydde giftig nedfall eller – i beste fall – til å dyrke matvarer samfunnet trenger.

Den samme skjebnen møter tjenerinnene, den dagen de ikke lenger er i stand til å få barn. Samfunnet har ikke bruk for eldre og ufruktbare kvinner. De fertile kvinnene deles i to grupper: Økonokoner, som ved å være gudfryktige, fryktsomme og trofast gifte allerede er under kontroll. Disse kvinnene får bli hos ektemennene sine, så lenge de aksepterer at skjebnen deres er å føde barn, være ektemannen sin underdanig, og leve i lydighet.

De rebelske kvinnene – de skilte, de gjengifte, samboerskene, ekteskapsbryterskene som har innledet forhold til gifte menn, de lesbiske – som i Gilead kalles «kjønnsforrædere», og de ugifte alenemødrene får valget mellom å bli tjenerinner eller å bli sendt til koloniene. Disse kvinnene har levd i en forståelse av frihet, og må derfor reguleres langt strengere enn de lydige økonokonene.

Fertile kvinner, så vel økonokoner som tjenerinner, betraktes og behandles som en ren ressurs samfunnet eier i fellesskap. En økonokone som bryter loven på noe som helst vis, kan straffes med å få valget mellom å bli tjenerinne, eller å bli sendt til koloniene. Produktet tjenerinnene kan frambringe er så viktig at det må tas hånd om av de aller mest ressurssterke – kommandørfamiliene. Produktet – barna – er alfa og omega for at samfunnet Gilead skal kunne overleve og videreføres.

Gilead styres etter gammeltestamentlige lover. I Det gamle testamente finner vi solid hold for tanken om at kvinnen er samfunnseiendom, og at kvinnen skal forvaltes – av menn. Kvinnen er kort og godt for viktig for samfunnet, til at hun kan rå over seg selv. Kroppen hennes og livet hennes er ikke hennes eget, for hun kan ikke settes fri – da kunne hun jo finne på å gå sin vei, nekte å få barn, eller få barn med en mann fra et annet samfunn.

Gilead er kanskje en umulighet, men tanken bak romanen «Tjenerinnens beretning», er i aller høyeste grad vital.

Samfunnet har til enhver tid gått langt i å kontrollere kvinnens seksualitet, og liv. Skam og påføring av skyld har vært effektive våpen for å regulere kvinnen. Og det var da også skam organisasjonen menneskeverd grep til, da de skulle gi sitt tilsvar til markeringen foran slottet tirsdag.

Beistet lever i beste velgående. Uten barn, dør menneskeheten ut. Et samfunn må, til enhver tid, ha et visst antall fertile kvinner, og disse kvinnene må føde barn for at samfunnet skal kunne opprettholdes, overleve, og videreføres. Samfunnet er, til syvende og sist, avhengig av kvinners livmor – et organ som befinner seg på innsiden av kvinnekroppen.

Den fertile kvinnen er samfunnets viktigste ressurs. Dette fikk vi nylig demonstrert, da Erna Solberg i sin nyttårstale moderlig oppfordret kvinner til å få flere barn. Fordi samfunnet hun leder, trenger at fødselstallene går opp. Det spiller ingen rolle hva vi ellers skaper av verdier – med mindre vi opprettholder en tilstrekkelig høy fødselsrate, går samfunnet i stå.

Kvinner kan røves. Kvinner kan voldtas. Dreper du alle mennene i et samfunn, kan du bruke kvinnene som er igjen til å styrke ditt eget samfunn. Ingen kvinner er så forhatte, som kvinner som ligger med, og får barn med en fiende. Dette så vi sist i krigsoppgjøret etter andre verdenskrig, med mishandlingen av de såkalte «tyskertøsene», der mors «synd» også rammet barna hennes, i både første og andre generasjon.

Den fertile kvinnen som ressurs, er tilgodesett med frihet. Inntil en grense. Grensen går ved livmoren. Kvinnens livmor, eller rettere sagt hva som befinner seg i livmoren hennes, har aldri vært noe samfunnet har akseptert som kun hennes egen sak.

Vi har hatt abortforbud. Vi har hatt nemnder. Vi fikk til slutt en abortlov. Og KrF især, har kjempet mot denne abortloven fra første dag. De ser ikke ut til å ha gitt opp. Det kan synes som det er en enorm distanse mellom Erna Solbergs vennlige anbefaling om å få flere barn, og Kjell Ingolf Ropstads påstand om at gravide kvinner som vil ta abort, heller burde adoptere bort disse barna i ren solidaritet med barnløse kvinner, for ikke å snakke om Ropstads påstand om at «klarer du å bære fram én, så klarer du vel å bære fram to», men grunnideen er den samme: Kvinner må føde.

Forskjellen ligger i at det kan synes som om krefter i KrF fremdeles mener at det å føde, er kvinnens primæroppgave. I Gilead kalles det «å omfavne sin biologiske skjebne som kvinne».

Tjenerinnekostymet er en stillferdig men sterk protest mot et premiss som fremdeles ligger til grunn når abortloven, eller bioteknologiloven skal diskuteres: Kvinnen er bare fri til en viss grad – hun kan ikke alene rå over sin egen livmor, og dermed heller ikke over sitt eget liv.

I abortdebatten settes ofte fosteret foran kvinnen. Tygg litt på dét: Kvinnen, det fødte, voksne individet, skal settes til side for det ufødte fosteret. Tillater vi dét, reduserer vi samtidig effektivt kvinnen til et rent produksjonsdyr. Sett kvinnen fri! Gi henne den samme selvsagte retten til å råde over sin egen kropp, og sitt eget liv, som mannen alltid har hatt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.