Margaret Atwoods roman «Tjenerinnens beretning» (eng. «The Handmaid's Tale»), er ikke en enkel roman. Den er vond å lese og den har mange lag. Overfladisk kan den forstås slik Sandra Bruflot skildret den, rett nok med utgangspunkt i TV-serien «A Handmaid’s Tale», som baserer seg på boken:«Et samfunn der fertile kvinner blir kidnappet, mishandlet og voldtatt under eggløsning for å bære fram barn for par som ikke selv kan få barn. Kvinnene blir delt ut til hver sin familie, og blir tvunget til å bære fram barn som de seinere må levere fra seg. Forsøker de å motsette seg dette blir de torturert, sendt i arbeidsleire for å dø, eller blir drept».

Tjenerinnens beretning har imidlertid et dypere plan. Utgangspunktet for boka er «Det annet kjønn», et filosofisk verk skrevet av Simone de Beauvoir, der hun blant annet holder fram at moderskapet er til hinder for at kvinnen kan bli fri – at kvinnens livmor gjør kvinnen til en livegen.

Det Atwood gjør i romanen er å vise et samfunn på randen av utslettelse, og hvordan dette samfunnet som følge av dette, ikke lenger aksepterer den fertile kvinnen som et fritt individ.