Tjo-hei, vi har bursdag!

Nationaltheatret feiret med en lettbeint og sprudlende festforestilling i går kveld. Humor og skjemt hadde hovedrollen.

Fest i 100!

I bortimot to timer fikk publikum et superkomprimert og lynraskt tilbakeblikk på Nationaltheatrets 100-årige historie.

Svein Sturla Hungnes var ansvarlig for både idé, opplegg og regi, og har i et halvt år jobbet med å få forestillingen på beina. Han har tydeligvis vært redd for at tv-seerne skulle skifte kanal, eller publikum i salen begynne å gjespe, for her var det aldri tid til å kjede seg.

I et tempo 1990-tallet verdig ble vi guidet gjennom musikkteaterhistorien, de engasjerte 70-åra og smakebiter av høstens forestillinger. Og for noen krefter dette teatret har å by på! Lise Fjelstad var høyreist og vakker som alltid, og Anne Marit Jacobsen var ubetalelig i Bygdøy-bunad som Gro Harlem Brundtland, «the world wide hell's angel». Men det er en smule forstemmende å registrere at de to desiderte høydepunktene, de to aktørene som trollbandt publikum og fikk hårene til å reise seg i nakken, var Ragnhild Heiland Sørensen fra Operaen, som sang «Toscas sønn» av Puccini, og Jan Garbarek og hans «Drømmevev». Nationaltheatret har landets fremste scenekunstnere, og det burde Svein Sturla Hungnes ha utnyttet bedre. Det er ikke farlig med en touch av høytid og alvor når selveste Nationaltheatret har 100-årsbursdag. Som i finalen. Alle teatrets 250 ansatte i et eneste digert kor. Og for et kor! For et teater! For et ensemble! Salig Bjørn Bjørnson smilte nok i graven sin i går kveld. Med god grunn.