Det er viktig å få relevante forskrifter for ikke-ioniserende stråling, en miljøgift som er av større betydning for alt liv enn næring, myndighet og folk flest var klar over. Gunnar Tjomlids «Viktig melding: Lytt til fagfolk!» bringer oss ikke videre. Hans ambisjon - å vise at «stråling ikke er farlig» - krever det umulige av ham, og avsporer oss alle fra det som er viktig:
Kjære Dagbladet.no, vær snill å bringe fagfolkene inn i debatten! De kan blant annet nyansere risikobildet, slik Dariusz Leszczynski ved Helsinki-universitetet, nylig gjorde:
«Tenk om begge syn er korrekt? Det kan kanskje være mulig at stråling fra mobiltelefoner ikke i seg selv skaper kreft, men at langtidseksponering øker risikoen for å utvikle kreft når andre årsaker er med i bildet.»
Slike spørsmål må være legitime, og må kunne diskuteres uten at man høvles ned. Leszczynski var medlem av WHO-utvalget som klassifiserte mikrobølget stråling som «2B mulig kreftfremkallende på mennesker», med de store Hardell-studiene og INTERPHONE-studiene som del av begrunnelsen.
Tjomlid hevder likefullt at INTERPHONE-studien støtter hans syn. Han tar for seg en mengde temaer - mer enn vi kan adressere i et tilsvar. Han sverter, avsporer, tåkelegger og driver assosiativ argumentasjon. Om aspartam, konspirasjonsteorier, klimafornektere, jorden-er-flat, osv. Om virkelighetsfornekting og logiske brister. Slik skåres poeng mot en motstander man har konstruert selv.
Tjomlid utdefinerer forskere som «aktivister». Stempler han de aktive klimaforskerne på samme vis? Ser han seg selv som aktivist? De 220 forskerne med fagfellevurderte, relevante publikasjoner som står bak appellen til FN og WHO om hastetiltak for å svekke skadevirkningene fra EMF på alt liv er heller ikke outsidere, slik Tjomlid hevder. Det oppdager man fort når man er ute av ekkokammeret.
Tror Tjomlid på sine argumenter? Tviholder han på sine tolkninger fordi han selger bok og foredrag som er basert på hans standpunkter og argumentasjonmåte? For å bruke hans teknikk: Vi påstår ikke at han er direkte eller bevisst uærlig, men hva kan slik argumentasjon ellers komme av?
La oss gå litt tettere på:
Figur 1 viser standardmodellen for hvordan eksponering for miljøgifter virker på celler. Dette er «mainstream». Fagdiskusjonen i medisin dreier seg bare om detaljer. Fysikerne, ingeniørene og trådløsnæringen vet intet om dette. At elektromagnetiske felt (EMF) også fungerer som miljøstressor, har vært kjent under mange navn siden 1890-tallet. I USAs forsvar kjente man godt til «radio man's» og «radar man's disease». At EMF kan gi skade selv ved eksponering under dagens grenseverdier, har også vært kjent lenge. En liste på 5000 studier, hentet fra USAs marines medisinske forskning og BioInitiative, viser det klart nok. Tjomlids anstrengelser har fakta mot seg.
Professor Pall - som Tjomlid framstiller som en faglig einstøing, har samlet andre forskeres forskningsbidrag om celleinflammasjoner. Enstøing? Så har han brukt det til å forklare uforklarte lidelser (bl.a. Pall 2007). Dernest, i 2013, vakte det oppsikt da han fant kontrollerte laboratorieeksperimenter på cellekulturer som ga udiskutabelt belegg for hvordan EMF påvirker cellene, utløst av spenningsvariasjoner langt under de grenseverdiene som skal beskytte vår helse. Bare en hypotese? Nei. Tjomlid tar feil.
Pall bygger på de samme 25.000 publikasjoner om EMF som Tjomlid hevder viser null virkninger. Hans tabeller og detaljerte kildehenvisninger viser at de som Tjomlid har alliert seg med, er de elektromagnetiske felts klimafornektere.
Slik kan vi fortsette: The BioInitiative-rapporten summerer sju tusen artikler som viser skader fra EMF. Tjomlid forsøker å diskreditere den fordi der angivelig fins artikler som er blitt trukket. Om der fins én eller to eller fem slike, rokker det ved helheten? Nei.
Av de 29 forfattere overdrysset med medisinske doktorgrader selger én i følge Tjomlid verneutstyr mot elektromagnetiske felt. Er det diskvalifiserende? I alle fall ikke for de 28 andre.
At standardmodellen også omfatter mulige DNA-brudd fra EMF-eksponering, betyr at økninger i hjernesvulster er å vente - andre faktorer holdt konstant. Tjomlid hevder at hjernesvulst ikke er på frammarsj etter at mobilene kom: Vel, vi ga tydelige tall fra Danmark. For Norge viser SSB tall for ny, ondartet hjernesvulst (C71) betydelig økning etter at mobilbruken tok av rundt 1998. (Økning på tre nye tilfeller (seks prosent) fra 1991 til 2000, på 14 (26 prosent) fra 2001 til 2011, per 100.000).
Tjomlid insinuerer at vi beleilig har «glemt» en tidsstudie som finner null årlig endring i svulstforekomster i Norden 1979-2008. Den kjente vi ikke til. Forfatterne kommer ut med «null funn». De oppgir selv at det kan skyldes for kort tidsrom. Og kanskje for gammelt tidsvindu, vil vi legge til: Svulster er sjeldne, de tar tid å utvikle. At forskerne ikke gjør signifikante funn innen ti år etter at mobilene tok av, støtter ikke Tjomlid.
Tjomlid bruker den store danske KOHORT-studien som viktig referanse. Med sitt store datagrunnlag er KOHORT unik. Masse data imponerer, så KOHORT ble en stor sak i media. Og man fant ingen kreftøkning av mobilbruk.
Men KOHORT er også unik på grunn av den enorme skjev-klassifiseringen av deltakerne: Alle som hadde mobil fra arbeidsgiver, ble klassifisert i kontrollgruppen, «for man vet jo ikke hvem som brukte telefonen». At denne feilen gjorde studien verdiløs, er verdenskjent. Tjomlid og dem han forsvarer bruker resultatene likevel. Hvorfor? Fordi det passer dem at «mobilbrukerne» ikke fikk hyppigere hjernesvulst enn «kontrollgruppen».
George Carlo er epidemiolog og jurist, og var leder av USAs mobilbransjes store forskningsprosjekt på 90-tallet - til bransjen ikke likte at prosjektet fant DNA-skader. I en artikkel (i norsk oversettelse her) mer enn antyder Carlo at «skjevhetsblunderen» var planlagt. Han ble nemlig oppringt av forskerne McLaughlin og Boice. De tilbød å designe et forskningsprosjekt slik at tallene ble som bransjen ønsket. Han avslo - og så gjorde de det i KOHORT-prosjektet når anledningen kom. «Produktforsvar» heter slikt. McLaughlin bygget opp et et eget privat «forskningsinstitutt» som kunne brukes til slikt.
Innledningen til den norske oversettelsen av Carlos artikkel viser hvor sterkt det norske strålevernet lener seg til KOHORT-studien for å forsvare strålegrensene. Hvorfor retter ikke Tjomlid sin saksynthet mot slikt fusk? De to andre forfatternavnene på karikaturen er medforfattere på den studien vi angivelig hadde «glemt». Det burde mane til skepsis.
Slik kan vi fortsette: Danmarks eneste forsker på fulltid innen EMF og helse - i hele sin yrkeskarriere - deler ikke Tjomlids syn, men vårt.
Fysiker Arnt Vistnes, UiO, har brukt mye tid på EMF og biologiske virkninger. Han gjør det klinkende klart at måten grenseverdiene fastsettes på (tidsveide effektgjennomsnitt), er å regne for «et skudd i mørket». For vi vet så lite om hva ved EMF som påvirker biosystemer.
Kan vi da stole på Tjomlids forsikringer?
Nå skriver Tjomlid at det ikke er til ham, men til de 70 ekspertuvalgsrapportene man skal vise tillit. Det gjør vi ikke. Noen av dem kan vi se bort fra fordi konklusjonen er at «funnene ikke er tilstrekkelig sikre ennå»: De følger USAs restriktive beviskrav, i motstrid med Europas føre-var-tenkning. De støtter ikke derved Tjomlid. Resten kan vi redusere til et ganske lite antall, for de er i stor grad bygd på de samme, ganske få rapportene fra den private forskningsstiftelsen ICNIRP og kretsen rundt. Disse utvalgenes arbeidsmåte har vi beskrevet tidligere. De bruker i stor grad en helt uhørt svak bevisform, omvendt bevisførsel - «Se, vi fant ingen signifikant forskjell, altså tror vi ikke på de som fant!» Og de utelater vesentlige studier som går imot konklusjonen. Slikt vekker fortvilelse og raseri. Canadas nasjonalforsamling nektet nylig å godta en slik rapport som grunnlag for Canadas strålevern, Code 6, og sendte saken tilbake. Det norske strålevernet hviler for tida på et utredningsarbeid som ble kraftig kritisert for å følge det samme opplegget.
Dette forsvarer Tjomlid. Hvorfor? Videre debatt mot slik bevisførsel har liten hensikt.
Det er på tide å innse at slik kunnskapen står, trenger strålevernet for EMF en runde ekstrem forvandling - av hensyn til oss selv og dem vi skal overlate dette stedet til. Det siste som trengs, er ansvarsfraskrivelsen som ligger i høringsutkastet til ny strålevernforskrift. Det var der denne debatten startet.
