Tjue års krig og et lite håp

Den tjue år gamle Afghanistan-krigen begynte for alvor da et prosovjetisk parti - PDPA - «inviterte» sovjeterne til å komme dem til unnsetning etter at de selv hadde kuppet seg til makten i april 1978. Til sammen kom 115 000 «hjelpere», med moderne våpen, fly og stridsvogner.

En rekke organisasjoner tok opp motstandskampen mot okkupantene. Det var en blandet forsamling: moderate, kongetro partier, sunnifundamentalister, diverse shiapartier og venstreorienterte. Pakistan satset i all hovedsak på de sunniorienterte fundamentalistpartiene, som mottok stor materiell hjelp, også våpenstøtte. Denne kom også fra USA, kanalisert via den pakistanske ISI, hemmelig etterretningsvesen.

Afghanerne ble vanskelige å slå. Etter nesten ti års krig og store tap trakk sovjetsoldatene seg tilbake, og mange håpet at det nå kunne bli dannet en regjering som sørget for varig fred og forsoning mellom ulike politiske partier og fraksjoner. Men sovjeternes protesjé, Najibullah, ble sittende ved makten i Kabul i tre år til, med støtte fra de tidligere okkupantene.

I mai 1992 rykket mujahedin - de afghanske motstandskjemperne - inn i Kabul og dannet en ny regjering. Najibullah søkte tilflukt i en FN-bygning og ble sittende der til Taliban tok makten i Kabul. Noe av det første de gjorde var å henge ham og broren.

Hva skjedde med mujahedin-regjeringen av 1992? Mens Burhanuddin Rabbani ble landets nye president, tok Hezb-i-Islamis Gulbuddin Hekmatyar avstand fra regjeringen og startet sin krig mot Kabul. Splittelsen var et faktum. Kommandanter som hadde kontrollert sine teiger under motstandskampen mot sovjeterne, opererte ofte lovløst med plyndring, voldtekt og annen vold. Regjeringen i Kabul hadde ingen kontroll med disse lokale krigsherrene. Misnøyen med de hensynsløse kommandantene steg, og skapte grobunn for nye agitatorer.

Taliban (Talib betyr religiøs student, Taliban er flertallsordet) tok makten i Kandahar by i Sør-Afghanistan allerede i 1994. De har sine røtter i en religiøs bevegelse - Deobandi-sekten, fra pakistansk Punjab. Mange unge afghanske mannlige flyktninger har fått sin utdanning på religiøse skoler i Pakistan - madrasa-er. Disse, sammen med en del av det tradisjonelle presteskapet i Afghanistan, pluss noen mujahedin-kommandanter og pakistanske «hjelpere», dannet kjernen i Taliban. Talibans styrke som gjorde at de greide å legge store deler av Afghanistan under seg i årene som fulgte, var at de innførte en form for lov og orden. De avvæpnet folk og det ble tryggere å ferdes i gater og mellom landsbyer. I alle fall for menn. Kvinner ble pålagt bare å bevege seg utendørs tett tilslørt, og med mehram, mannlig følge. I 1996 tok Taliban Kabul, og regjeringen Rabbani, med deres sterke mann kommandant Ahmad Shah Massoud, foretok en taktisk tilbaketrekning til provinsene nord for Kabul.

Hva er nytt og hva er ikke nytt med Taliban?

Taliban kjemper sammen med en rekke islamske soldater fra andre land: Pakistan, Saudi-Arabia, Kina, Bangladesh. Det eksisterer et pan-islamsk brorskap som rekrutterer slike soldater. De er mer synlige nå, men de fantes også i 1980-årene som frivillige hos enkelte av mujahedin-partiene.

Taliban står for et ekstremt konservativt kvinnesyn, i og med at de har nektet kvinner adgang til arbeidsliv og utdanning, og gått inn for en absolutt segregasjon som også svekker kvinnenes adgang til utdanning, arbeid og helsestell ytterligere. De har riktignok myket opp reglene i noen tilfeller. I Kabul driver en kvinnelig lege nå utdanning av kvinnelige medisinstudenter, og siste nytt er at Taliban skal ha gjenåpnet noen få pikeskoler i hovedstaden. Argumentet mot å gi kvinnene bedre rettigheter har hele tiden vært sikkerhet/trygghet, men i Kandahar, hvor det har vært trygt siden 1994, er det minimal, om noen, skolegang for jenter. Ikke alle de tidligere herskerne var så begeistret for kvinner og utdanning heller, men de var mer liberale. Samtidig har forholdene på landsbygda, der de fleste afghanere fortsatt bor, tradisjonelt vært slik at få barn, og ingen jenter, har hatt tilbud om skolegang. Med andre ord innebærer Talibans maktovertakelse mest forandring i byene, og aller mest i Kabul.

Taliban har ekstreme straffemetoder på repertoaret sitt. Tyver har fått hogd av hånd og fot, kvinner og menn tatt i utroskap er blitt steinet i hjel, mordere henrettet på Kabul stadion, andre mindre forbrytelser er straffet med pisking; mistenkte homoseksuelle blir straffet ved at man velter en mur over dem (mange overlever ikke det). Ikke alle disse straffemetodene er like nye i Afghanistan. Også da den forrige regjeringen (Rabbani) satt ved makten, forekom for eksempel steining av kvinner i enkelte provinser. Det forekommer også i stater som står USA nær, som Saudi-Arabia og dets naboland.

De som var begeistret for maktskiftet i Kabul, hyllet Taliban fordi de skapte ro og orden. Men en kan ikke spise trygghet, som enkelte sier. Og ro og orden skaper ikke nødvendigvis arbeidsplasser. Tvangsvervingen av unge menn (til dels svært unge) til hæren er så lite populært nå at Taliban har begrenset den. Folk ønsker fred og ser med stadig mindre forståelse på Talibans krigsoffensiver og avvisning av fredsinitiativ. Sommeroffensiven nordover som ble fulgt opp med brent jords taktikk, massive ødeleggelser av hus, frukttrær og dyrket mark for tusenvis av bønder på Shomalisletten, har vært en brutal oppvisning i Talibans krigstaktikk. Anslagsvis hundre og førti tusen mennesker ble fordrevet og delvis tvangsdeportert, de førstnevnte nordover til Panjshir, de sistnevnte til Kabul.

Nord-regjeringen med Burhanuddin Rabbani og Ahmad Shah Massoud i spissen, vet at de ikke kan vinne krigen, men de holder Taliban stangen, antakelig som ledd i en strategi for et bredere alternativ ved makten. Massoud kaller sin krig for «kampen mot Pakistan», og sammenlikner den med kampen mot sovjeterne tidligere.

Taliban har satset stort på å bli godkjent av FN, men hittil har FN stilt seg avventende. Nord-regjeringen innehar ennå setet i New York. Talibans varme støtte til Osama bin Laden har gjort USA mer enn kjølig, og etter innføring av FN-sanksjonene mot Taliban-regjeringen, kaller Taliban FN for «USA-lakei».

Afghanistan er en økonomisk ruin. Den beskjedne industrien i Kabul ligger brakk. Bøndene bygger gradvis og møysommelig opp jordbruket igjen. For mange er dyrking av opiumsvalmuen blitt et attraktivt alternativ, og Afghanistan er i dag verdens største eksportør av råopium. Mullah Omar har sendt ut en henstilling om tretti prosent reduksjon neste år.

Fins det håp om fred, for et folk som har måttet venne seg til å leve i krig, og der et flertall ikke kjenner andre virkeligheter enn krigens? Kan ressursene i neste årtusen gå til å mette munner og bygge landet? I dag sulter titusener, så vel i hovedstaden Kabul som på deler av landsbygda. Mange internflyktninger må tilbringe vinteren i telt, omgitt av kulde og snø. Hjelpeorganisasjonene har ikke tilstrekkelig med midler til å dekke behovene.

I slutten av november møttes en rekke prominente afghanere i Roma, under ledelse av den afghanske kongefamilien, som lever i eksil i Italia. Konferansen krevde slutt på alle krigshandlinger, og rask sammenkalling av en tradisjonell afghansk rådsforsamling, en Loya Jirga, som får i mandat å forberede en samlingsregjering. FN støtter initiativet. Det samme gjør regjeringen Rabbani i nord, og Taliban har stilt seg avventende. I løpet av våren får verden se om dette initiativet kommer ut av eksiltilværelsen og inn til Kabul.

Kanskje ligger det en kime til slutten på tjue års krig i dette initiativet?