GOD SAVE THE QUEEN: Her går det fort i svingene og historisk sett er det mye som ikke stemmer, men for en herlig, deilig, jålete og rørende film om rock, stormannsgalskap, hits og ensomhet med mye mer. Vis mer

Diskusjonen om «Bohemian Rhapsody» og «Green Book»:

To av de Oscar-nominerte filmene vekker voldsom debatt

Det er bare femten år siden filmene om Freddie Mercury og den svarte konsertpianisten Don Shirley ville blitt sett på som progressive. Slik er det ikke lenger.

Kommentar

Det er en like årviss tradisjon som å rydde vekk juletreet og bestille den første utepilsen. I ukene etter at Oscar-nominasjonene er blitt offentliggjort, oppstår alltid en diskusjon om hvilken av filmene som ikke fortjente anerkjennelsen. I år har konsensus samlet seg rundt «Bohemian Rhapsody» og «Green Book». Begge har vakt reaksjoner, som har tiltatt i desibelstyrke etter at begge filmer ble Oscar-nominert i viktige kategorier. Interessant nok ville begge trolig blitt sett på som progressive og viktige for femten år siden.

«Bohemian Rhapsody» er en biografisk film om Freddie Mercury. Filmen har vært en enorm suksess, men mange mener den underspiller den homofile Mercurys seksuelle og romantiske historier med andre menn. At regissør Bryan Singer er Hollywoods siste #metoo-fall, etter årevis med rykter om utnyttelse av unge menn, hjelper ikke.

Også «Green Book» er basert på en sann historie, om en italiensk-amerikaner fra den hvite arbeiderklassen som var sjåfør for en svart konsertpianist på sekstitallet, og om vennskapet som oppstod mellom dem. I tilfellet «Green Book» har innvendingene vært at den er en lettvinn feelgoodfilm, en «Todd og Copper»-historie som gjør rasisme til et enkelt spørsmål som kan løses ved å tilbringe litt tid sammen og gi hverandre en klem.

Det er ikke lenge siden det ville vært etterlengtet med en klassisk, storstilt biografisk film med en flamboyant homofil mann som hovedperson. Historien om hvit og svart frelse og forsoning i privatsfæren er mer konvensjonell, men i en tid der hendelser som drapet på en antirasistisk demonstrant i Charlottesville kan skje, synes ikke det å lage en bredt tilgjengelig og tydelig antirasistisk film å være noe stort overtramp.

Det betyr ikke at et progressivt filmpublikum bare skal sitte med hendene i fanget og være takknemlige for det de får. Det er lang tradisjon i Hollywood for å lage filmer der en komplisert hvit hovedperson møtes og forvandles av møte med en svart man eller kvinne, for anledningen ukomplisert, aseksuell og edel. Det er klart sånt oppleves som nedlatende, og det ligger en viss aroma av denne gammelmodigheten over «Green Book».

Det er også sant at storsatsingene fra filmbyen sjelden skildrer homofil romantikk like henført som heterofil romantikk, og at Freddie Mercury i «Bohemian Rhapsody» skildres som mer betatt av ekskjæresten Mary enn av mennene han senere involverer seg med. Det er helt på sin plass å peke på dette.

Men den voldsomme forakten som møter filmene i enkelte kommentarer og kritikker virker likevel ikke fortjent. Det er tross alt snakk om filmer som hyller to karismatiske kunstnere som tilhører hver sin minoritet. De er godlynte, familievennlige filmer som det burde være plass til i en bred allianse mot forskjellige fordommer. Det burde være mulig både å peke på blinde flekker og passe på at det å støtte en god sak på feil måte ikke blir en forbrytelse. Det er en linedans, men ikke en altfor vanskelig en.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.