To dialekter

Tanke-, finger- og assosiasjonshastigheter i utvalg.

Bugge Wesseltoft Stillferdige, mørke refleksjoner over humanitetens nederlag. CD: Balke åpner med å stryke på pianostrengene og legge en skiftende harmonisky under en liten tonerekke-meditasjon. Dette grepet, med alternative pianoklanger og enkle, toneutmeislede melodier beholder han gjennom mye av den timelange plata, men som den perkusjonisten han (også) er, kombinerer han den klanglige leken med en rytmisk. Dette gjør den egentlig ganske stillferdige musiseringen dynamisk og engasjerende, som en musikalsk klappjakt skiftesvis rundt hjørner og gjennom trange smug, eller som vandringer gjennom vide, morgenrøde landskap.

Vakkert

Mer enn som en jazzpianist framstår Balke som en pianist/komponist som kommer fra jazzen, men bruker erfaringene og tilnærmingsmåter derfra i et uttrykk som i mangel på mer presis betegnelse kan kalles samtidsmusikalsk. «Naiv» og «vakker» harmonikk og enkel melodikk forenes med dissonanser og abstraksjoner, grensene mellom improvisasjon og noterte forløp er – om de finnes – usynlige, men Balkes etterklangsyngende tonevandringer – eller hastigheter, som tittelen sier – virker iallfall stream of consciousness-aktige, frambrakt som de er av en musikalsk bevissthet som er i ferd med å gjøre Jon Balke til en av ECMs mest engasjerende musikkmakere.

Mollstemt

Bugge Wesseltoft har gjennom sin New conception of jazz bidradd sterkt til å åpne og innrede nye rom i den elektronisk/akustiske jazzen. Alene med sine akustiske tangenter, noe elektronikk, perkusjon og litt hjelp fra Mari Boine, slår han innledningsvis an en mørk, mollstemt tone, og følger opp med en stumt hjelpeløs klagesang, utspilt over krigsretorikk fra president Bush og en kongolesisk kvinnes beretning om krigens redsler. I tekstheftet uttrykker Bugge sin fortvilelse og avmaktsfølelse overfor verdens humanitære tragedier, og det løper da også en grunnleggende streng av melankoli, kanskje sorg, gjennom hele plata. I den sammenhengen framstår et spor som «Yoyk», med hes Mari Boine-vokal og tungt driv, som en påminnelse om at ikke alt er på plass i så måte her hjemme, heller.

Som Balke er også Wesseltoft opptatt av variere klangbildene med små midler, og lykkes godt. I motsetning til Balke velger han å bruke mer fast rytmikk og enkle melodier, og oppnår på den måten en mer håndfast henvendelse. Felles for dem begge er at de leverer hvert sitt helstøpte album med et sterkt uttrykk, og med Håvard Wiiks ferske solo-CD friskt i minne, er det bare å glede seg over et norsk solopianoår i jazzens utkantstrøk uten like.