To diktere, to båter og en historie

«Jeg vet med meg selv at jeg verken likner Bjørnson fysisk eller åndelig,» sier Bjørnson-biograf Edvard Hoem.

ERESFJORDEN LIGGER BADET I ELENDIGHET. Edvard Hoem har tatt på

seg oppgaven å skrive en biografi om Bjørnstjerne Bjørnson til 100-årsmarkeringen for hans død i 2010. Men akkurat nå angrer Hoem. Han har akkurat mistet mobiltelefonen i fjorden. Han sitter bakerst i en 18 fots færing, våt som ei bikkje, og vi venter på et vennlig tegn ovenfra. Et lite gløtt i den grå, slapsete vinterhimmelen. Slik at vi får gjenskape et av de mest legendariske fotografiene som er tatt av Bjørnson, fra den strålende sommerdagen 30. juli 1896.

Men her og nå, bare et par bibelvers unna der Bjørnson vokste opp på Nesset prestegard, er den milde årstida bare en umulig illusjon. Hoem blir våtere og våtere. For ikke snakke om de to rokarene som er hyret inn for oppgaven.

Men så åpner Romsdalen seg. Undrer oss på hva vi får se over de høye fjellene. «Dette er Romsdalens strie land!/ Nå er jeg hjemme».

ONDE TUNGER vil hevde at det er den naturligste ting i verden at det er nettopp Edvard Hoem som skal skrive biografien om Bjørnstjerne Bjørnson til 2010. De vil kanskje si noe om at pondusen likner, og at siden rollen som Romsdalens store dikter likevel har stått ledig siden 1910, har Hoem beleilig nok fylt den med seg selv de siste åra.

Men ikke et hår reiser seg på Edvard Hoems voldsomme hode når vi tar opp temaet.

- Ja, ja, ja, dette har jeg hørt mange ganger. Men jeg vet med meg selv at jeg verken likner Bjørnson fysisk eller åndelig. Sammenlikningen ergret meg tidligere, men nå tenker jeg ikke lenger på det.

Så er vi ferdige med den saken. For her er nok annet å ta seg av. For den som har tatt på seg oppgaven å skrive en biografi om Bjørnstjerne Bjørnson, har skaffet seg et prosjekt som krever idrettsmannens utholdenhet, akademikerens dyktighet, dikterens nysgjerrighet og ektefellens utholdenhet.

Foruten en lang rekke romaner, fortellinger, dikt og skuespill, var Bjørnson en storprodusent av meninger og ytringer. Han la seg brei og fin i fatet som het dannelsen av

Norge i siste halvdel av 1800-tallet, og ga seg ikke før det var kommet 7000 sider med brev og 60 000 sider med artikler og foredrag. Ingen bestrider klisjeen om at Bjørnstjerne Bjørnson i sin tid var Norge. Han hadde en unik forankring i folkets bevissthet og innpass i de høyeste maktsirklene - og hele tida med dikterens privilegium å opptre som en værhane.

Bjørnstjerne Bjørnson oppfant seg selv og det er i grunnen ganske godt gjort.

MEN HVA NÅ DA? Hva er Bjørnstjerne for oss i dag om ikke bare en statue utenfor Nationaltheatret og en årlig litteraturfestival i Molde? «Synnøve Solbakken», «Arne» og «En glad Gut» er riktignok pensum på barne- og ungdomstrinnet, men så stopper det liksom litt opp i forholdet mellom Bjørnson og nordmenn flest. Verden er som kjent urettferdig.

På Nesset prestegard er han ikke helt glemt. Til denne praktfulle utsikten ned mot Eresfjorden kom Bjørnstjerne som femåring. Her vokste han opp og ble til han var 18 år. Faren var prest i soknet, og inntrykkene fra en lykkelig barndom satt i sinnet hele livet. Selv den aldrende Bjørnson likte å tenke på seg selv som romsdaling.

I dag er det et lite Bjørnson-museum tilknyttet gården. I selve presteboligen bor sokneprest Aud Bergheim Kringstad med mann og fire barn. Men hun innrømmer at hun har store huller i Bjørnson-dannelsen.

- Jeg hadde ikke lest så mye av Bjørnson før vi kom hit i august 2000. Jeg må innrømme at jeg helst leser krimbøker, sier soknepresten.

Edvard Hoem tar opplysningen med stoisk ro. Dette er en kjent virkelighet for Bjørnson-venner anno 2004. Før vi dro til Nesset var vi nemlig innom Ark Dahl, som er den største

bokhandelen i Molde. Knapt ei Bjørnson-bok var å oppdrive i de kjedekontrollerte hyllene. Vi spurte ekspeditør Magnhild om hvordan hun tror en biografi om den store mannen vil bli mottatt.

- Nei, de trur i ikkje bli nokka suksess.

- Men her er mannen som skal skrive den! sier vi og peker mot Hoem.

- Ja, ja, da så. Han er jo det nærmeste vi kommer Bjørnson her i Romsdalen i dag. Der har vi det igjen.

HOEM OPPDAGET BJØRNSON i tidlig alder.

- Jeg lærte å lese da jeg fire, og leste bøker fra jeg var sju. Vi hadde et lite skolebibliotek, og det hadde jeg lest ut da jeg var tolv. Minus en viss sensur på verker med dristige

skildringer og sterke uttrykk. Det var først og fremst bondefortellingene til Bjørnson som gjorde inntrykk på meg. Det var et gjenkjennbart landskap i fortellingene. Jeg husker jeg også reagerte konkret på språket. Jeg ble forundret over at et ord som «kjeftaure» dukket opp i teksten. Dette ordet for storskryter var også ett vi brukte. Siden har min egen

Bjørnson-interesse gått i rykk og napp.

Vi setter oss i Hoems røde golf og vender frontruta sørover i landet. Vi skal videre i Bjørnsons fotspor. Mot Aulestad, mot Aulestad. Under bilturen nedover blir det god tid til å utdype biografiprosjektet som er initiert av forlaget Oktober. Det er en folkehelt i ordets opprinnelige forstand Hoem skal rykke nærmere inn på. Store menneske-skarer samlet seg om denne figuren hvor han enn kom og gikk.

Vi leser om tusenvis av mennesker som møtte opp da han kom hjem fra utenlandsreiser. Kongehuset stilte til disposisjon kongetogvognen til mannen som i mange år var hardbarket republikaner, og når Bjørnson talte, reiste folk i dagevis for å høre på. Hele Bjørnson-karakteren raderer ut et tynt begrep som «kjendis».

- Du kan si timingen var perfekt for Bjørnson. Han kom inn på scenen idet den nasjonale bevisstheten våknet. Midt oppi stridighetene med nasjonsbygging og skandinavisme. Og fikk en rik mulighet til å iscenesette seg selv.

For han hadde den helt spesielle evnen til å sette seg selv i sentrum. Han var en mann av stor selvbevissthet og med en ekstraordinær energi. Det gjorde også inntrykk på omgivelsene. Når Bjørnson kom inn i et rom, stoppet all samtale opp.

- I vår tid virker det noe underlig med en slik selvgestaltet nasjonalskald. Men tida ropte den gang på en mann som Bjørnson.

DET YTRE BILDET AV LEGENDEN er likevel noe av det første Edvard Hoem ønsker å forsere. Foreløpig har han så vidt begynt på det lange arbeidet, men en viss kjerne framstår allerede i prosjektet.

- Jeg ønsker å komme inn på hva som drev denne mannen. Jeg er nysgjerrig på hva som ga sinnet skaperkraft og energi. Hva som lå i ham av mindreverdighetskompleks og stormannstanker - dette at han synes å ha vært i dyp strid med seg selv, sier Hoem.

Den første låsen må dirkes opp i Romsdal.

- En episode jeg mener står svært sentralt i hans barneår, er da han var øyenvitne til en henrettelse da han var ni år. Det var en full kollisjon mellom det han innbilte seg var et

humanistisk, kristent samfunn og det gjeldende rettssystemet. Det avstedkom da også seinere den utrolige novellen «Et skrækkelig barndomsminne». Alle illusjoner ble skrelt av

Bjørnson og han ble konfrontert med livets mørke sider. Bjørnsons litterære produksjon ble stadig forstyrret. Et monarkioppgjør her, en kristendomstvil der, en fyrstikkarbeiderstreik å involvere seg i der.

- Hans ønske om en verdensforbedring kan synes rar i dag. Men igjen, tida lå åpen for slikt. Engasjementet var naturlig og en del av framtidstroen. Men det gikk helt klart utover det litterære mange ganger. Noe som også fortvilet hans danske forlegger Heger. For å skrive litteratur er å lytte til de indre signalene - og for å få til det trenger du ro, konsentrasjon og dybde. Bjørnsons produksjon strekker seg da også fra det voldsomt livfulle og fargerike, til kjedelig langhalmlitteratur.

- Men hvorfor skal vi lese Bjørnson i dag?

- Nå er det ikke min oppgave å misjonere. Men han hører jo hjemme i den norske stammen. Bjørnsons litteratur gjenspeiler vårt landskap og vår tenkemåte. Jeg tror vi blir klokere mennesker av å kjenne vår egen bakgrunn.

OG SÅ ER VI KOMMET FRAM TIL AULESTAD.

«Tross alt det fine i fremmed duft helt ren alene er hjemmets luft».

Gården i Gausdal utenfor Lillehammer gir fortsatt et mektig inntrykk for de vel 10 000 turistene som besøker dikterhjemmet hvert år.

Hoem er for praktisk anlagt til å bli beveget ved gjensynet med Aulestad. Vi blir vist rundt av bestyrer Anders Ole Hauglid, oldebarn av Ole Olsen Dokken, som var husmann under

Bjørnson. Han kan fortelle at det ikke er noe selvfølge at Aulestad ble til den mytiske Bjørnson-basen som den er blitt.

- For det første angret han på kjøpet nesten umiddelbart. Han følte at de betingelser ved gården som han ble lovet, ikke var på plass. Han følte seg sveket, rett og slett. Men også i alle år seinere var det en kamp med Aulestad. Bjørnson hadde økonomiske vanskeligheter mange ganger, og var på nippet til å selge ved flere anledninger. Men alt i alt ble Aulestad et uvurderlig forankringspunkt for både ham og Karoline.

De vakre rommene i hovedbygningen inngir en viss ærefrykt. Her gikk dikterhøvdingen omkring og var sin egen myte. 95 år etter at Bjørnson ble fraktet til Paris for sin siste reise, spankulerer Edvard Hoem på den berømte verandaen. Kanskje tenker han på den formidable oppgaven han har gitt seg i kast med.

Eller kanskje tenker han rett og slett: «Hopp, Edvard! Hopp!».