To filmer i ett - én for mye

Fint bilde av manglende kommunikasjon mellom mennesker.

FILM: Hvorfor slutter mennesker som er glade i hverandre å kommunisere? Hvorfor opplever noen at personen de har levd sammen med et helt liv, er en fremmed?

Doris Dörries film, «Kirsebærblomster», gir ingen svar, men den beskriver spørsmålene godt.

Grå hverdag

Vi møter det pensjonsklare ekteparet Trudi og Rudi. Trudi er mønsterhustruen, som alltid har maten klar på bordet. Rudi er mannen som alltid har spist de samme skivene med gulost og alltid tatt den samme ruta til arbeidet. De er som folk flest. I hvert fall slik folk flest var for noen år siden. Så en dag får Trudi beskjed om at Rudi ikke har lang tid igjen. Den rutinepregede hverdagen framstår plutselig grå og monoton, og hun bestemmer at de skal reise til Berlin og besøke de voksne barna. Men plutselig dør Trudi.

Og Rudi begynner mildt sagt å oppføre seg merkelig. Det gjør «Kirsebærblomster» også, dessverre.

Merkelige vendinger

Filmen første halvdel treffer og overbeviser. Karakterene er troverdige og Doris Dörrie tar virkelig familierelasjoner på kornet. Men med Trudis død begynner også historien å falme.

Rudi reiser til Japan, kler seg i Trudis gamle klær og blir venn med en 18 år gammel Butohdanserinne. Han finner seg selv og lærer endelig sin kone å kjenne. Uten at jeg tror på det.

Filmen tar med andre ord merkelige vendinger og sliter med å samle trådene. To filmer i ett blir rett og slett én for mye.