To flinke og en vågal

Mange diktdebuterer i Norge i høst. Håvard Rem har lest tre av de yngste - Hege Woxen (25), Lars R. Engebretsen (26) og Lisa Charlotte Baudouin Lie (20).

Woxen og Engebretsen har gått på henholdsvis forfatterstudiet i Bø og Skrivekunstakademiet i Bergen. De to skriver på ulikt vis disiplinert eller flinkt, mens Baudouin Lie skriver udisiplinert.

Woxen gir i sin kortprosa uttrykk for en sindig fortvilelse. Hun misunner andre deres «lyse» drømmer; selv er hun «lyssky». Tittelen, «Gjemsel med korte dager», betegner en døgnrytme som i en nordisk vinter medfører at man rett og slett unngår dagslys. Livet i mørket balanserer mellom det spennende og det skremmende, også i konkrete situasjoner som å sykle i blinde eller å gå på skøyter i mørket.

Woxens andre hovedmetafor er også både sentrallyrisk og konkret: reisen. I et behersket og tilgjengelig språk klarer hun å si noe om «lys/mørke» og «reise» som jeg synes blir allmenngyldig uten å miste enhver egenart: «Jeg reiser, for å komme tilbake, til et sted jeg kan si at her har jeg vært før.» «[...] du snakker om å være en fremmed, som kan bli hjemme alle steder.» Det stedet hun drømmer om å reise til, er det stedet hvor hun er «til stede».

Det orale

Også Engebretsen skriver disiplinert, i en langt mindre tilgjengelig diktform, der diktene for en utålmodig leser kan fortone seg som rebuser, for en tålmodig leser som meditasjoner. Hos Engebretsen (som også skriver musikk/sangtekster for bl.a. Sister Sonny) er et hovedmotiv det orale. Munnen tar opp i seg eller uttrykker både det kroppslige og det åndelige; munn er både sex og sang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det er lite musikalitet i diktene. Fremmedord og Einanske ordsammensetninger (som i tittelen) utgjør fjerne punkter som leseren selv må trekke strekene mellom - uten nødvendigvis å komme til noe bilde. «Transevannet» kan assosieres med «fostervannet», og hvorfor ikke? Engebretsen skriver om «den prenatale pakta».

Offentlig?

Det eksisterer meditasjonskort hvor «leseren» konfronteres med ett eneste ord. Engebretsen byr på flere. Jeg leste samlingen i en situasjon hvor jeg hadde anledning til å gi meg uvanlig god tid. Noen av diktene førte meg ned i noe felles halvbevisst; de fleste av dem skjønte jeg ikke bæret av. Jeg synes jeg kan si det offentlig ettersom det er en offentlig utgitt samling. Hvor offentlig får Norsk kulturråd avgjøre.

Hår og tenner

Ikke et vondt ord om skrivekurs, men den minst forutsigbare (ja, også utilgjengelighet kan bli forutsigbart) av de tre debutantene er Baudouin Lie. Nå blir leseren minnet på at samlingen er skrevet av en tenåring, i linjer som «en gang jeg var på kino,/holdt jeg på å le meg skallet», men på den annen side er hår (og tenner) et hovedmotiv: «de som/tror svømmer i den alt- og ikke-eksisterende guds hårgelé/fete fingre i spagettifarga hår», «en dypfryst katt i treet/jeg kan se rett gjennom den/den er likevel levende og skjelven, blek og hårløs som lutefisk.»

Eller plutselig poetisk: «Hver gang jeg ser meg i speilet/ser jeg de gjennomsiktige/hendene dine stryke/meg over leppene/kinnet, håret.»

Mest kreativ

Diktbok-dikt kan man vanskelig leve helt og holdent av - eller for. Jeg kan tenke meg at Woxen utvider sin kortprosa i et bredere prosaformat, at Engebretsen modner og allmenngjør sin hermetiske poesi når han ikke skriver mot musikk, og at den mest kreative av dem, Baudouin Lie, oppsøker andre arenaer enn lyrikken, men tar poesien med seg, fordi poesien er kompatibel med et nesten hvilket som helst uttrykk.