ET NORSK FOLK: Kongeparet avsluttet tredagersturen i Finnmark tidligere i sommer med en folkefest i Varangerbotn, i Nesseby kommune. De besøkte Varanger samiske  museum. Koret Untak synger. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix
ET NORSK FOLK: Kongeparet avsluttet tredagersturen i Finnmark tidligere i sommer med en folkefest i Varangerbotn, i Nesseby kommune. De besøkte Varanger samiske museum. Koret Untak synger. Foto: Terje Bendiksby / NTB ScanpixVis mer

To folk - ett land

Samene er et folk, og vil at det skal gå fram av Grunnloven. Det er et rimelig krav, skriver Gudleiv Forr.

Kommentar

«Den norske staten er grunnlagt på to folks territorium - samer og nordmenn».

Denne formuleringen går igjen i ulike varianter i en rekke offisielle norske dokumenter. Men hvordan skal denne realiteten formuleres i Grunnloven? Det kan det bli politisk strid om når Sametinget nå vil foreslå endringer i den såkalte sameparagrafen.

Fra 1988 til i fjor sto det der, som paragraf 110a - at «Det paaligger Statens Myndigheter at lægge forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv». Etter fornyelsen, fornorskingen og omredigeringen av Grunnloven i fjor, ble paragrafen flyttet til nr. 108. Men forslagene om omformuleringer av «den samiske folkegruppe» til enten «det samiske folk» eller «samene som urfolk» falt fordi Høyre og Fremskrittspartiet stemte imot.

Sametinget er imidlertid ikke tilfreds med formuleringen «den samiske folkegruppe», og arbeider videre med en ny formulering. Nyansene i begrepene kan synes ubetydelige. Men de har sammenheng med et omfattende internasjonalt samarbeid for å sikre at «urfolk» har de samme rettighetene som majoritetsfolket.

Sametinget engasjerte tidligere høyesterettsjustitiarius og professor Carsten Smith til å utrede de språklige formuleringene. Den foreligger nå. Hans utgangspunkt har vært at den nye ordlyden må være i samsvar med samenes status etter folkeretten, og i samsvar med anerkjent språkbruk i landets offentlige liv. Begge deler har utviklet seg over de siste 30- 40 år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Konklusjonen er at en ny paragraf 108 bør lyde: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som landets urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv».

Debatten om formuleringene under grunnlovsbehandlingen i fjor, viste at det fortsatt er politisk sprengstoff i spørsmålet om samenes stilling i det norske samfunnet. Fremskrittspartiet er redd at samene skal gis særrettigheter til land og vann, molter og fisk, og at de skal stikke av med oljeressursene utenfor Finnmark. Eller som stortingsrepresentant Kenneth Svendsen formulerte det i en reportasje i NRK i mai i fjor: «Vi har jo sett indianere i USA som har fått store rettigheter». Jeg låner et samisk ordtak fra forfatteren John Gustavsen: «Den gavmilde gjev gjerne av lite, medan den gjeruge ikkje ein gong gjev av overfloden sin».

Nå gjør Smith det klart at en ny formulering i Grunnlovens paragraf 108 ikke vil endre samenes rettsstilling når det gjelder ressursene. Slik sett virker det som om Fremskrittspartiet går rundt med en ubegrunnet frykt.

Og når det gjelder samenes statsrettslige stilling, har jo den vært avklart helt siden 1821 da et enstemmig storting vedtok et tillegg til Grunnlovens paragraf 50 og ga «rettighetsmenn» i Finnmark stemmerett ved stortingsvalg. Grunnlovsendringen skulle gi samene borgerrettigheter. Det innebar, ifølge professor Julie Semb, som skriver om dette i Stortingets historie 1964- 2014, at samer som betalte rettighetsavgift ble sidestilt med bønder som betalte sin skatt i henhold til matrikkelen.

Norge var tidlig ute med å gi statsborgerlige rettigheter til sin urbefolkning. I USA skjedde det i 1924 da indianere som bodde i reservater ble amerikanske statsborgere. I Canada fikk indianerne stemmerett i 1960, mens aborginerne i Australia først fikk stemmerett i 1980-åra.

Den første same som på Stortinget var Isak Saba, valgt på Arbeiderpartiets liste i Finnmark i 1906. Han satt til 1912. Etter det har en rekke stortingsrepresentanter hatt en samisk identitet.

De statsborgerlige rettighetene hindret imidlertid ikke at norske myndigheter førte en politikk som i praksis var sterkt diskriminerende overfor samene. De ble utsatt for krav om fornorsking. Verken kirke eller skole skulle utlegge tekster på samisk. Den underliggende tanke var at den samiske kultur skulle utryddes slik at hele forestillingen om et eget folk, atskilt fra det etnisk norske, skulle forsvinne.

Aslak Saba og andre representanter med samisk bakgrunn tok gjennom åra opp samepolitiske spørsmål i Stortinget. Et avgjørende skille i norsk politikk overfor samene ble Alta-saken rundt 1980. Den startet som en kraftutbyggingssak og endte som et oppgjør om samenes stilling i «det norske». Etter det er det både internasjonalt og nasjonalt skjedd betydelige holdningsendringer overfor nasjonale minoriteter. I Norge ble for eksempel representasjonsspørsmålet avgjort ved at Sametinget ble opprettet 1989.

I dag er det klart at samene er et folk i alle betydninger av ordet. Det er derfor naturlig at dette også kommer klart til uttrykk i Grunnloven.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook