LIVSGLADE LØYER: Løgnaslaget er tilbake, på godt og vondt. «Den finske kokken», med Dag Schreiner (som kokk/restauranteier) og Per Inge Torkelsen (som restaurantgjest) er blant de numrene som kunne hatt godt av en runde med Hellstrøm/Andersens kjøkkenkniver - og joda, denne parodien dukker opp denne gangen også, han også - men i et annet innslag og på et annet kjøkken enn dette. Foto: Dag Magne Søyland
LIVSGLADE LØYER: Løgnaslaget er tilbake, på godt og vondt. «Den finske kokken», med Dag Schreiner (som kokk/restauranteier) og Per Inge Torkelsen (som restaurantgjest) er blant de numrene som kunne hatt godt av en runde med Hellstrøm/Andersens kjøkkenkniver - og joda, denne parodien dukker opp denne gangen også, han også - men i et annet innslag og på et annet kjøkken enn dette. Foto: Dag Magne SøylandVis mer

To for prisen av en

«Løgnaslaget rydder opp» er som to ulike show i ett. Det ene mangler retning og energi. Det andre er en latterbombe.

SHOW: Før pause er der langt mellom de gode poengene.

Her er kos og gemyttlighet, ikke minst i Per Inge Torkelsens nostalgiske bilferiekåseri og mildt underholdende digresjoner, og her er én, bare én, showstopper (Dag Schreiner i et dobbelt nummer som pave).

Etter pause står fulltrefferne - tekstlig og scenisk - i kø.

Løyer La oss inkludere en saksopplysning for de dialektforvirrede: En løgnas, på stavangerdialekt, er en løyerlig person, en artigkar eller en original, ikke en løgner. Han kan være det óg (han er helst en han), men det viktigste er at han er en klovn.

Klovner er Løgnaslagets tre, enten de bedriver verbalkomikk med digresjoner (en Torkelsen-spesialitet), utkledningsrevy (nevnte pavenummer med Schreiner kan brukes som skoleeksempel på hvor tonesettende et kostyme kan være) eller parodi (Rune Andersen nevnt, ingen glemt).

Fem år har gått siden forrige show med Løgnaslaget. Løgnasrevy, kaller de det i Stavanger, der løgnasene er så sentrale at de krever sitt eget sjangerbegrep.

For oss som ikke er fra Stavanger kan det nevnes at sjangerblanding er et særlig kjennetegn.

En løgnasrevy skal helst inkludere alle komiscenens uttrykksmidler, inkludert et høyt antall musikalske innslag. Disse styres av Bjørn Aslaksen som komponist og orkesterleder for firemanns orkester.

Bravo, bravado! Men la oss gå tilbake til «Løgnaslaget rydder opp», del to. Den åpner med et kraftinnslag om kreft.

Ja, kreft, eller rettere sagt, klisjeer om kreft og hvor livsbejaende øyenåpnende alvorlig sykdom kan og skal og MÅ være.

Schreiner, Torkelsen og Aslaksen beordrer Andersen av scenen. Han har nemlig ikke (eller som de sier, ennå ikke) de samme erfaringer som dem.

Så følger det som er aftenens mest markante, mest personlige innslag.

BIBELSK FORVIRRING: Paven. Også kjent som Dag Schreiner, her i et kostyme Bitti Gjedrem skal ha ros for å ha skapt. Foto: Dag Magne Søyland.
BIBELSK FORVIRRING: Paven. Også kjent som Dag Schreiner, her i et kostyme Bitti Gjedrem skal ha ros for å ha skapt. Foto: Dag Magne Søyland. Vis mer

«Eg ska leva te eg dør» (tekst Torkelsen, melodi Aslaksen) blottstiller alle velmente, innholdsløse fraser av «lærte å sette pris på livet»-typen, og klarer likevel og samtidig å formidle livsglede, smerte og håp - ikke minst det håp som handler om at humoren skal være det siste som dør.

Høydepunkter Dette følges av en rekke nesten like solide innslag.

Blant de absolutte høydepunktene:

Rune Andersen får demonstrert parodiferdighetene i et flerstemt valgkamp-på-fem-minutter-nummer kalt «Jerna».

TV2s «Hver gang vi møtes» (som også tidligere har vist seg å være en gavepakke til norske komikere) er i Løgnasversjon døpt «Hver gang vi gråter», og kan i tillegg til å analyse programmets publikumsappell fungere som metakommentar til revyartister i flokk.

Og avslutningen - der Kaizers musikk møter Egner tekster i en ny musikal - er begeistringsskapende full av overraskende vrier og løpsk fantasi.

Med numre som disse kan vi godt bære over med en førstedel som hadde hatt godt av en runde med Hellstrøms kjøttøks.