To gamle menn - på krigsstien igjen!

President Robert Mugabe kjemper for sitt politiske liv, men opplever at få støtter ham. Samtidig gir tidligere statsminister i Rhodesia, Ian Smith, ut sine memoarer. Han vil rettferdiggjøre sin politikk på 60- og 70-tallet og kjemper for sitt politiske ettermæle. I denne kampen er begge tapere.

Zimbabwes president Robert Mugabe er i hardt vær. Mens Harare - hovedstaden i landet - bokstavelig talt brant like før jul, hygget Mugabe seg i London med sin kone. Sammenstøt i Harare mellom spesialtrente polititropper og fattigfolk, bruk av tåregass og køller, fortalte sitt tydelige språk. Stadig sterkere midler tas i bruk for å opprettholde makten. # Et surrealistisk spill utspant seg i Harare da Laurent Kabila, presidenten i republikken Kongo, kom på besøk. Bilkortesjen på 28 biler fraktet Kabila og hans følge fra flyplassen. For å unngå demonstrasjoner, tok kortesjen veien gjennom rolige boligstrøk. I byens hovedgater lå stein og knust glass etter dagens demonstrasjoner. Kavalkaden av skinnende nye Mercedeser var en slående kontrast til flertallets fattigdom. Åpenlyst prioriterer Mugabe egen rikdom foran sitt folk. Inflasjonen stiger. Korrupsjonen øker, og ulikheten mellom rike og fattige vokser.

Mugabe kjemper i dag for å overleve politisk. Det kan bli vanskelig. Nå er det ytterst få som virkelig gir Mugabe sin støtte. Det stilles spørsmål ved om det var en frigjøring eller en knebling som ble gjennomført ved uavhengigheten i 1980. Mange hevder at landet var betydelig friere og roligere under tidligere statsminister Ian Smith.

Når presidenten i dag forlater sin piggtrådbefengte residens, omgir han seg med en hær av biler, vakter og politi. På 1970-tallet - forteller folk - kom statsminister Ian Smith kjørende i sin gamle Peugeot - alene. Det sies at Smith tok med seg haikere, svarte som hvite, på sin vei til byen for å handle dagens aviser.

Den samme Smith - nå i sitt 80. år - har for kort tid siden kommet med sin selvbiografi. Det er ingen hyggelig lesning for oss som trodde på Mugabe og det nye Zimbabwe. Kritikken sitter løst. Den gamle krigeren Smith kommer med krasse utspill av det meste og de fleste som var aktive i frigjøringen av Rhodesia. Boka har han kalt «Det store sviket» og brukes til å begrunne hvorfor det gikk som det gikk i årene rundt frigjøringen. Ifølge Smith kunne det ikke ha gått særlig verre. Grunnen var at han ble sviktet av tilnærmet alle. Også vennene, England, USA og - pussig nok - Sør-Afrika, sviktet. Smith følte seg forrådt av en hel verden. «Ikke under noen omstendighet... ville... (britene)... tillate Mugabe å vinne... både Margaret Thatcher og Carrington hadde forsikret ham om det,» hevder Smith. Grunnen til å hindre Mugabe - igjen ifølge Smith - var at alle visste at Mugabes eventuelle folkelige støtte var bygd på vold og trusler. Britenes godkjennelse av Mugabe og valget opplevde Smith som et dolkestøt.

Sør-Afrika prøvde å blidgjøre OAU (Organisasjonen for afrikansk enhet) og å «skjule» sin egen apartheidpolitikk, ved å ofre Rhodesia. Også av USA følte han seg forrådt. President Carter omtales som en «ulykke» og i lite smigrende vendinger. Smith har i det hele tatt lite til overs for store deler av det politiske establishment på den tiden. Harold Wilson, lord Carrington, Cyrus Vance, Julius Nyerere - for å nevne noen - får lite flatterende karakteristikker. Henry Kissinger og Margaret Thatcher, derimot, kommer tilfredsstillende fra det.

Også norsk politikk blir omtalt. Riktig nok i forbindelse med sønnens bryllup. Han skulle giftes bort til ei norsk jente. «Vi skålte for deres framtid og lykke,» skriver Smith. Noe mer kunne han vanskelig gjøre. Norge hadde gitt beskjed om at statsministeren ikke var velkommen til Norge. «Å ha 'rasisten' Smith på norsk jord var tydeligvis umulig,» skriver Smith syrlig.

Smith bruker mye plass på sine gamle politiske motstandere - særlig Mugabe. Ikke ett sted omtales han som frigjøringsleder, men konsekvent som terrorist. Boka tar et oppgjør med Mugabe og hans politikk. Mugabe brukte terror mot folk på landsbygda for å tvinge til seg politisk støtte, hevder Smith. Politiske mord var heller ikke uvanlig, og Smith kommer med flere eksempler. Dessverre har han rett. Terroren Zimbabwes hær gjennomførte mot ndebele-folket i Matabeleland på 80-tallet er i dag velkjent, og dokumentert. Det Smith unngår å nevne er volden hans egen hær gjennomførte. Hans styrker var ikke på piknik når de krysset grensa mot Mosambik på jakt etter fienden.

Å skape en politisk evolusjon , som Smith ønsket, og ikke en revolusjo n, slik det ble, var på 70-tallet politisk umulig. Tilnærmet hele Afrika var frigjorte kolonier, og det var i praksis umulig å gjøre noe unntak for Rhodesia. Frigjøringen måtte komme, og den måtte komme raskt. Vestens dårlige samvittighet og følelse av skyld etter kolonitid tilsa at verden ikke kunne tillate en evolusjon i Rhodesia, hevder Smith. På papiret kan Smiths «evolusjonsteori» se fin ut. Om den hadde virket i praksis er et stort spørsmål. Rhodesia vil ikke bli styrt av svarte på 1000 år, hevdet Smith. Det er grenser for hvor lang tid en politisk evolusjon kan ta.

Smith framstiller seg som alles venn - også de svartes. Han trekker fram en rekke historier som skal underbygge det han sier. Meget rosende skriver han bl.a. om afrikanernes tradisjonelle politiske system: «Jeg kjenner ingen metode som gir en mer ærlig og genuin representasjon av 'grasrota', og som sikrer at folkets følelser er riktig framstilt og forstått,» hevder Smith. Så legger han til: «Systemet er blottet for korrupsjon, nepotisme, trusler, propaganda og hjernevasking - alle disse onde og brysomme ingrediensene som spiller en så stor rolle i dagens regjeringer.» Sterke ord fra «rasisten» Smith.

Smith kunne ikke forstå hvorfor han til enhver tid skulle få høre at han ikke hadde gjort nok for de svarte. «Vi beskyldes for å være rasister når vi i praksis er realister. Vi beskyldes for ikke å gjøre nok for å bringe vårt folk (de svarte) inn i vårt politiske system.» Dette er feil, da politiske valg hadde vært åpne for alle siden 1923, påstår Smith. Ofte fikk Smith høre: «Mulig det du kaller å stemme er bra for dere hvite, men vi har vårt system som vi har levd med i hele vårt liv, og våre fedre før oss. Vi ser ingen grunn til forandring, og kan ikke ha to systemer. Vi foretrekker det vi har.»

«Seriøst spør jeg meg selv om de bør presses til forandring hvis det ikke er sikkert at de vil få et bedre liv med vårt system,» sier Smith. Provoserende sagt, og - i dagens verden - politisk umulig.

Smith var kontroversiell. Med uttalelser om at «bavianer holder seg i fjellet» (sagt om svarte studenter som demonstrerte mot regjeringen), sørget han selv for å bli mislikt. Politisk var han prinsippfast, direkte og sta. Han fnøs av Sør-Afrikas apartheidpolitikk, og beskyldte folk for å være totalt historieløse om de sammenlignet Rhodesias politikk med Sør-Afrika. Smith er bitter. «Ingen prøvde å forstå oss,» hevder han. Oppgitt konstaterer Smith at alle prøvde å lure ham. «Ingen var å stole på.»

Utviklingen for flertallet i Zimbabwe har gått én vei siden 1980 - nedover. Mange svarte vil nok hevde at det var de som ble forrådt - både av Smith og av Mugabe. I dag kjemper de begge en umulig kamp. Mugabe må om ikke lenge forlate sitt presidentembete. En gammel og så upopulær president kan vanskelig fortsette lenge. Og det skal nok mer enn en selvbiografi til fra Smith for at han skal bli trodd.

Men Smith har et håp for det sørlige Afrika. Håpet er president Nelson Mandela. Mandela er ingen politiker, men den første svarte statsmann som er født i Afrika, hevder Smith. En statsmann - fortsetter Smith - er en som tenker på de neste generasjonene, mens en politiker en som tenker kun på førstkommende valg. Hva Smith var sier boka intet om. Ett er sikkert - i dag trenger Zimbabwe en «statsmann» som leder.