To giganter i boks

Miles Davis: «Do you know my music?» Wayne Shorter: «Yeah, I know your music.» Davis: «Uuuh-oooh!»

September 1964: The Beatles og resten av den sensasjonelle nye rocken er i ferd med å feie jazzen inn i den mørkeste kroken av verdens unge musikkbevissthet. I ly for backbeat-tordenen, bak scenen i The Hollywood Bowl, finner den korte samtalen sted som føyer siste brikke på plass i det som skal bli Miles Davis' «andre store kvintett», den formidable saksofonisten og komponisten Wayne Shorter. I løpet av de neste tre og et halvt åra, mens blomsterbarn og syrehuer, gitarhelter og protestsangere, folkrockere, soul-sisters-and-brothers og hvite bluesnegre dominerer en nyutsprungen, internasjonal og ennå dansende ungdomskultur, utgjør Davis (38), Shorter (31), pianisten Herbie Hancock (24), bassisten Ron Carter (27) og trommevidunderet Tony Williams (18) det mange kaller historiens beste akustiske band. Nå foreligger kvintettens studioinnspillinger - 56 spor, hvorav 13 tidligere upubliserte - kronologisk ordnet i 6-CD-boksen «Miles Davis Quintet, 1965- 1968. The Complete Columbia Studio Recordings» (Sony, ca kr 850).

Fascinasjon

Boksen er den tredje i Sonys «Miles komplett i boks»-serie, og kan med fordel høres i sammenheng med den første, «The Complete Live At The Plugged Nickel 1965». Besetningen er den samme, men mens Miles fortsatt konsentrerer live-jobbene om standardlåter («Tin Pan Alley»), er studioarbeidet viet et mer avantgardistisk, formeksperimenterende, homogent banduttrykk med musikk skrevet av ham selv og bandmedlemmene. Og selv om det meste er kjent fra «ESP» (65), «Miles Smiles» og «Sorcerer» (67), «Nefertiti» og «Miles In The Sky» (68) samt de seinere «Filles de Kilimanjaro (69) og «Water Babies» (76), er noe av boksformatets fascinasjon muligheten til å følge tre intense års musikalsk utvikling fram mot det som skulle bli Miles' neste store steg: Den elektriske, rocka fusionperioden. Det er da også ei kruttønne av en boks, dette, med frapperende solister og gi-og-ta-samspillere som hiver seg ut i et tidvis bokstavelig talt sjansespill, der musikken ville ha stoppet opp i mindre virtuose hoder og hender. Gjennom det hele er nylig avdøde Tony Williams' trommespill eventyrlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bill Evans

En annen boks som på samme måte - tidligere utgitt materiale supplert/utdypet gjennom såkalte «alternative tagninger» - er blitt et fascinerende dokument, er «The Complete Bill Evans on Verve» (Verve, ca kr 1000). Den dekker pianisten Bill Evans' (1929- 1980) innspillinger for plateselskapet Verve i tidsrommet 1962- 1970, altså seinere enn hva mange regner for Evans' mest betydelige perioder, de åtte månedene med Miles Davis i «Kind of Blue»-perioden i 58/59, og trioen med Scott LaFaro (b) og Paul Motian (tr) i 1959- 1961.

Med sine avanserte, for jazzen nye harmoniske løsninger kom Evans til å påvirke Miles-bandet kraftig. Evans, amerikaner av russisk/walisisk herkomst, hentet harmonisk inspirasjon fra blant andre Debussy og Ravel, og etter å ha hørt Evans' epokegjørende trick-innspilling «Conversations With Myself» (1963) utbrøt en beundrende Glenn Gould: «Han er jazzens Skrjabin». (Noe som fikk en klassisk anmelder til tørt å bemerke: «Nei, han var jazzens Bill Evans. Han kunne skape et større tonalt fargespenn på 32 takter enn hva Glenn Gould gjorde gjennom hele sin karriere.»)

22 timer

Både «Conversations With Myself» så vel som «Further Conversations With Myself» er med i denne mammutboksen som inneholder over 22 timer musikk fordelt på 18 CD-er. Her er også klangkunstner og harmonimester Evans i selskap med Stan Getz, med Monica Zetterlund og med Jim Hall, med store band og med ulike trioer (Chuck Israels/Larry Bunker; Eddie Gomez/Philly Joe Jones; Gomez/Jack DeJohnette; Gomez/Shelly Manne, Gary Peacock/Paul Motian o.a.) Av de 252 opptakene er 98 tidligere upubliserte, og som for Miles-boksen byr parallellopptakene, sammen med de rikholdige minibøkene på mulighet for både leg og musikklærd til å komme uvanlig tett innpå både jazzhistorien og den kreative prosessen i studio. Det eneste negative er at Evans-boka er satt med så små typer at forstørrelsesglass blir nødvendig redskap, selv for normale øyne.

<B>BILL EVANS OG MILES DAVIS: </B> To av 60-tallets største jazzlegender samlet i boks.