To helsekøer

Til tross for at staten tilfører stadig flere penger til helseforetakene, blir køen av pasienter som trenger spesialistbehandling stadig lengre. Dette er jo et paradoks som lenge har gitt grunn til ettertanke. Det som imidlertid aldri blir nevnt er at vi har en helsekø til.

Den består av legespesialister som ønsker å behandle flere pasienter, men blir forhindret i dette fordi de blir bundet opp i stadig mer papirarbeid. Dette tar tiden bort fra aktivt pasientarbeid. Det ble tidligere skrevet i pressen om kirurger som kun fikk operere to pasienter i uka, mens de klødde i fingrene etter å få operere flere. Denne helsekøen består altså av leger i spesialisthelsetjenesten som ikke får tilstrekkelig tid til utføre direkte pasientrettet arbeid.

Som de fleste ser, er da den første helsekøen et resultat av den andre køen og situasjonen er nesten fornøyelig i sin urimelighet. Det blir alltid snakket om manglende bevilgninger, men mye tyder på at problemet sannsynligvis er av organisatorisk karakter og ikke skyldes pengemangel.

At den korteste vei mellom lege og pasient er en rett linje, vil nok de fleste være enige i. Både pasient og lege er interessert i at denne linjen skal være kortest mulig. Men det er åpenbart andre krefter i samfunnet som ser seg tjent med å gjøre denne linjen lengre og fetere. En viktig faktor her må være stadig flere helsebyråkrater som skal fylle opp stillinger i de nye helseforetakene. De forsinker flyten av pasientbehandlinger uten å tape på det personlig, snarere tvert imot. Dette skjer ved at leger blir pålagt stadig nye registreringer, vedtak, måling av kvalitetsindikatorer og koding av diagnoser slik at all pasientbehandling forsinkes og helsekøene vokser. Motivet skal merkelig nok være å lage et bedre styringsverktøy for å bedre legedekningen for befolkningen. Men resultatet blir som kjent det motsatte.

Bare ved siste årsskiftet fikk vi en reduksjon på 220 000 spesialistkonsultasjoner pga. de nye registreringene. Hvem skal ta seg av disse? Gir dette noen effektiv spesialisthelsetjeneste?

Representanter for leger i spesialisthelsetjenesten har flere ganger forsøkt å komme i dialog med myndighetene for å belyse situasjonen, uten å lykkes. Man har riktignok klart å avtale tidspunkt for møte med representanter for myndighetene tre ganger, men hver gang har myndighetene avlyst møtet dagen før det var avtalt uten at forklaring er gitt. Når man ser på problemets omfang, virker det lite sannsynlig at helseministeren ikke er innforstått med hva hennes embetsverk gjør.

For tiden er ca. 600 000 personer i arbeidsfør alder til enhver tid utenfor arbeidslivet. Pasienter i helsekø havner ofte på legevakten. Her er linjen mellom lege og pasient kortest. En ser også at de fleste pasienter som kommer inn på sykehus, kommer inn som øyeblikkelig hjelp. Også her er linjen mellom lege og pasient kortest. Helseforetakene hindrer og legevaktene lindrer.

Problemet med de stadig større helsekøene er som nevnt av organisatorisk art, så en kan neppe bevilge seg bort fra problemet, slik mange ønsker å tro. Snarere tvert imot. En bør slanke helsebyråkratiet kraftig og en bør starte øverst. For det er herfra de uheldige direktivene utstedes. Det blir sendt direktiver for å registrere lengden på en konsultasjon uten at man har klart å definere hva en konsultasjon faktisk er og hva den utgjør i tid. Hvilken helseminister tør gripe inn når de sannsynligvis er avhengig av støtte nettopp fra helsebyråkratiet?

Man kan bli forbauset over helsebyråkratiet evne til å vokse. Men de vedtatte direktiver fra de statlige myndighetene gjennom helseforetakene gjør det mulig. De politiske myndigheter må tvinge seg til å stille det smertefulle spørsmålet om vårt helsebyråkrati er hensiktsmessig for folk flest.

Mange kjenner til det militærindustrielle kompleks i USA. Økonomien holdes i gang ved at staten betaler penger til krigsindustrien som holder folk i arbeid. Men våpnene kan bli rettet mot dem selv. Og det har også skjedd.

I Norge har vi langt på vei et helseindustrielt kompleks. Det gir flere arbeidsplasser, men det gir også et byråkrati som langt på vei virker mot et effektivt fungerende helsevesen. Det er for mange løse kanoner på dekk. Og her snakker vi om en spesialisthelsetjeneste til rundt 80 milliarder kroner.

Virkeligheten fortoner seg sikkert annerledes for helsebyråkrater som sitter på sine kontorer og planlegger. Men konsekvensene merkes mest av folk flest.

Legene blir sannsynligvis mer motiverte og mindre fremmedgjorte om de fortsatt kan kontrollere sitt fag. Og det motsatte skjer når de ikke får brukt sin egen legekunst aktivt, men i stedet blir styrt av ulike direktiver. Disse er sannsynligvis for lite gjennomtenkt og bør trolig ikke bare revurderes, men også fjernes.

Det er også verd å spørre seg om den overdrevne digitaliseringen kommer pasientene til gode. Dersom datateknologien kontrolleres av dem som utfører helsetjenester, synes den å representere en rasjonalisering av arbeidet som kommer pasientene til gode. Men bare da. Dersom den kommer i hendene på en administrasjon som ikke er direkte involvert i pasientbehandlingen, kan digitaliseringen gi svar som kan mistolkes og virke destruktivt på effektiv pasientbehandling. Dette kan skje ved at legene kan tvinges til å utlevere fordreiet standardisert informasjon til helseforetakene pga. manglende svaralternativer. Legekunsten kan ikke digitaliseres fordi legenes vurderinger bygger på et samlet sett med relative symptomverdier. I den digitale verden er svarene bare ja eller nei. Man kan ikke vektlegge informasjon av ulik verdi ved bruk digitalt verktøy.

For pasienter flest er nok dette også lite hensiktsmessig. Dels ved at sensitiv informasjon lettere kan spres. I tillegg må en huske at standardisert informasjon som regel er grovt forenklet og unøyaktig. Informasjon er egnet til feiltolkning dersom den kommer i hendene på personer som ikke er medisinsk skolert. Dersom man bruker en slik informasjon samlet som utgangspunkt for større prosjekter, kommer man lett på viddene og får resultater som kan virke mot sin hensikt. Det kan være fristende å si som Ibsen: «Når utgangspunktet er som galest blir resultatet originalest».

Den økte introduksjonen av jus i medisinen virker også forsinkende på pasientbehandlingen. Dette medfører ofte økt krav til dokumentasjon. Det er nok lite trolig at leger ønsker å bevege seg inn på et juridisk minefelt, selv om dette medisinsk sett kan vil være det beste. Legene vil føle seg tvunget til å drive ryggdekningsmedisin som ofte står i strid med hensiktsmessig og effektiv medisinsk behandling.

Effektiv pasientbehandling er sannsynligvis mer en organisatorisk utfordring enn spørsmål om økte bevilgninger. Man bør på nytt vurdere kravene til hensiktsmessig dokumentasjon. Det er sannsynligvis en fordel at legene selv får bestemme mer over sitt fag og at byråkratene trekker tilbake noen av sine fingre.