To hjul i svingen

Mannemann Vin Diesel gjør det han gjør best i gutteromsfantasien «Fast Five».

FILM: Det er fint å være trygg på at du er på riktig hylle i livet. Å spise frokostblanding og lese avisen vel vitende om at du skal ut og gjøre noe du er flink til og passer til. Jeg tror Vin Diesel plystrer for seg selv når han låser døra bak seg.

Profesjonell muskelbunt
De siste ti årene av sitt liv har Diesel jobbet som profesjonell mannemann og muskelbunt. Det er blitt tre filmer som den barske romfareren Riddick og nå fire av fem «The Fast and The Furious»-filmer som den minst like barske biltyven Dominic Toretto.

Det er rent så en glemmer at Diesel faktisk også har tatt noen vellykkede avstikkere innom det mindre hardtslående: Kortfilmen han selv skrev og regisserte, «Multi-Facial», ble vist under Filmfestivalen i Cannes i 1995, og han gjorde en kritikerrost birolle i «Boiler Room» fem år senere.

I Rio
Enkle, fysiske roller som den i «Fast Five», også kjent som «Fast and Furious 5», krever også sitt: God timing, en viss kroppslig karisma og cocky utstråling.

Dette har Diesel i langt større grad enn Paul Walker, som her igjen gjør tjeneste som Doms makker og motstykke Brian O'Connor, og det gjør ham til en bedre og mer minneverdig actionhelt.

Denne gang er forøvrig Dom og Brian på samme side i kampen mot en narkobaron i Rio de Janeiro.

Testosteronbombe
Som i de tidligere filmene i serien er «Fast Five» en XY-kromosomet karikatur, en bensinduftende testosteronbombe befolket av bicepssterke menn og deilige damer, alle konstant svetteperlende under bomullssingleten og fylt til bristepunktet av attitude.

Filmen er lystig og lavpannet og innfrir sin eneste ambisjon: Å gi guttegjengen i kinosetene alt de vil ha, inkludert The Rock, som svinger den trestammetykke nakken sin innom garasjen til Dom og Brian og får deg til å lure på hvor han har vært i de tidligere filmene.

«Fast Five» rammes inn av to kilende herlige biljakter. Her har enkelte av de foregående kapitlene i serien vært for slappe. Actionscenene er det området der slike filmer er nødt til å overbevise, og regissør Justin Lin tar den tekniske delen av jobben med det nødvendige alvor.

På gølvet
Ellers er alvoret befriende fraværende. «Fast Five» er en lite selvhøytidelig film som er fornøyd med å jobbe på gølvet, vel vitende om at i mulighetenes land kan du sjaue deg til suksess. Denne uken skjøt filmen til toppen av kinolisten i USA, løftet av bruset fra hundretusener av gutter og deres seiglivede drøm om å kjøre en veldig rask bil veldig fort.