To korte hopp

KIRKEFORLIKET: Britenes statsminister under første verdenskrig, David Lloyd-George, skal ha sagt, sitert etter hukommelsen: – Vi må ikke være redde for å gjøre store sprang av og til. Man kan ikke forsere en avgrunn med to korte hopp.

Etter å ha lest gjennom avtalen de sju stortingspartiene har inngått om framtidens kirkeordning, kan det virke som det er nettopp et slikt kunststykke man nå er i ferd med å prøve seg på. Det er et dristig prosjekt, og selv om det blir vellykket – som prosjekt betraktet – vil resultatet likevel bare være halvgodt i forhold til det som hadde vært det ønskelige: Et klart skille mellom kirke og stat.

Det første, korte hoppet i dette kirkepolitiske prosjektet er et såkalt demokratiprosjekt i kirken. Ikke minst den lave oppslutningen om valgene til menighetsråd (noe de kirkelige velgerne selv må ta hovedansvaret for; de møter rett og slett ikke opp) har lagt grunnlaget for en retorikk om at disse valgene mangler legitimitet. Nå skal apparatet rundt kirkelige valg styrkes, noe som uansett er en fordel. Dette skal være på plass i løpet av 2011. Det andre, korte hoppet består i at utnevnelsen av proster og biskoper skal legges til kirkelige organer; avtalen nevner bispedømmerådene og kirkerådet som slike fora.

Forutsatt at de to korte hoppene lar seg gjennomføre etter planen, vil Den norske kirke fremdeles befinne seg i et statskirkelig landskap, og kirken vil bare til en viss grad være «herre i eget hus». En riktigere beskrivelse vil sannsynligvis være at man er «herre i bygslet hus», i og med at de fleste vesentlige elementene ved statskirkeordningen blir bevart.

Som politisk prosess har veien fram mot forliket vært temmelig selsom. Lenge var det god grunn til å mistenke kirkeminister Trond Giske for aktivt å trenere hele prosessen, slik at det ikke ville bli mulig å gjennomføre noen grunnlovsprosess i neste periode. Ved at avtalen binder alle sju partiene ut neste periode, og ved at «alt henger sammen med alt» i avtalen, er dette blitt sikret nå. Så da prosessen omsider kom i gang, gikk den bedre enn mange kunne frykte.

Av de sju partiene som har inngått avtalen, er Senterpartiet det som har måttet svelge de største kamelene, men SV sin andel kamelkjøtt har vært nesten like stor. Senterpartiet fordi man i utgangspunktet ikke ville ha noen endring; SV fordi man ville ha et radikalt brudd. De som har størst grunn til å være fornøyd med retten som er servert, er KrF. Forliket ivaretar alle de kravene KrFs landsmøte fra 2007 hadde til en ny kirkeordning.

Men selv om forseringen av en avgrunn i to korte hopp lykkes, vil man, som nevnt, fremdeles befinne seg i et statskirkelig landskap. Ikke så langt unna ligger det, om ikke en avgrunn, så en forholdsvis dyp kløft som også må forseres før eller senere. Forhåpentligvis vil det kunne skje i ett dristig sprang når den tid kommer.