To land - én framtid

«JEG SITTER VED

vinduet i Landroveren og ser etter veien som går til landsbyen min. Langt borte ser jeg et veiskilt som peker til Kurumbasiddy. Det var her i det lille idylliske landsbysamfunnet jeg og familien min levde. Jeg spør sjåføren om landsbyen min og han svarer: - Over en million mennesker har blitt fordrevet fra sine hjem som en følge av borgerkrigen. Siden landsbyen din ligger tett ved flyplassen og er fylt av minefelt, blir området kontrollert av de militære. Ingen har flyttet tilbake på 15 år. Flere hundre mennesker fra landsbyen din lever i dag i flyktningleire. Mange har flyktet fra landet. Jeg ville så gjerne dra til Kurumbasiddy. Oppleve landsbyen min. Langt inne i meg ble drømmen knust på noen få sekunder.»

SLIK BESKRIVER

Kavitha sitt første møte med Jaffna, sommeren 2003. Sammen med fire andre ungdommer med flyktningbakgrunn fra Sri Lanka, foretok hun en etterlengtet reise tilbake til det landet de engang ble tvunget til å forlate. I åtte uker arbeidet de som frivillige ved nødhjelps- og bistandsprosjekter i nærheten av sine opprinnelige hjemsteder i de krigsherjede områdene nord og øst i landet.

Praksisreisen var et samarbeidsprosjekt mellom Flyktning- og innvandreretaten, Redd Barna og FORUT - Solidaritetsaksjon for utvikling. Bakgrunnen for reisen er fredsprosessen og det behov unge flyktninger i Norge har for å gjenopprette kontakten med hjemlandet og ønsket om å være med på gjenoppbyggingen. Formålet med prosjektet var å bidra til en styrking av båndene til familie og hjemland, slik at unge flyktninger blir bedre i stand til å foreta et fremtidig valg om tilbakevending.

Det finnes ikke noe dokumentert erfaring i Norge fra denne typen organiserte reiser. Men erfaringer fra Sverige har vist at slike reiser kan bidra til følelsesmessig avklaring, realitetsorientering, og virke forløsende i forhold til enslige mindreåriges integreringsprosess i eksillandet. Inspirert av disse erfaringene har Oslo kommune de siste årene kunnet tilby enslige mindreårige som er bosatt her, samtalegrupper og andre aktiviteter der tema har vært knyttet til det å ha to land og en fremtid.

BORGERKRIGEN PÅ

Sri Lanka har krevd over 65 000 menneskeliv og skapt 1.6 millioner flyktninger og internt fordrevne. Selv om situasjonen fortsatt er meget usikker så har våpenhvileavtalen mellom regjeringshæren og den tamilske separatistbevegelsen LTTE, skapt et håp om en løsning på den blodige konflikten i landet. Og selv om de færreste av de enslige mindreårige flyktningene fra Sri Lanka uttrykker noe ønske om å vende tilbake per i dag, er det vår erfaring at de fleste ønsker å ha en aktiv kontakt med sitt hjemland.

De ungdommene som var med på reisen tilbake til Sri Lanka har ulik bakgrunn og livssituasjon i Norge. Men det de har felles er at de en gang i barndommen, under dramatiske omstendigheter, måtte bryte opp fra alt det som var kjent og kjært. De har levd viktige barndomsår atskilt fra alt dette, og de har et sterkt ønske om å bidra med noe i forhold til sitt hjemland. Gjennom praksisreisen fikk de erfare hvilke utfordringer landet står overfor i forhold til fredsprosessen og hvilke behov befolkningen i de krigsherjede områdene har. De fikk også et innblikk i hvordan Save the Children og FORUT jobber i landet. Dette var både gjenoppbyggingsarbeid og arbeid rettet inn mot barn og unge som har mistet foreldre under krigen.

Ungdommene ble tett fulgt opp. Før avreise fra Norge brukte de mye tid på å forberede seg, både i samtalegrupper og på seminarer. Hvordan integrere seg i lokalsamfunnet og i prosjektene der de skulle utplasseres? Hvordan forholde seg til sikkerhetssituasjonen? Hvordan takle forventninger fra egen familie? Sammen med de fem reiste en miljøarbeider som til daglig jobber med enslige mindreårige i kommunen og som selv har flyktningbakgrunn fra Sri Lanka.

UNGDOMMENE HADDE

også ulike personlige mål med hjemreisen og ulike forventninger knyttet til møtet med hjemlandet. For de som skulle treffe igjen mor og far etter mange års atskillelse, kom alt annet i annen rekke. Forventningene knyttet til gjensynet med mor var altoppslukende. For hun som ikke har foreldre, var forventningene knyttet til det å treffe slektninger som kanskje kunne fortelle mer om hva som egentlig skjedde. Det handlet om å få klarhet i viktige hendelsesforløp. Sette sammen bilder og bruddstykker av historier som andre har fortalt - til et hele: Min livshistorie.

Alle hadde bestemte steder å oppsøke; landsbyen der familien bodde den gangen alle var samlet, barndomshjemmet, sykehuset i Jaffna - fødestedet, tempelet, en mur og et gravsted. Steder som kan knyttes til livet før flukten og til begivenheter som skulle komme til å forandre retningen i livene til de fem.

I møte med et krigsherjet land gikk Kavithas drøm om å komme tilbake til det sorgløse barndomslandet i grus. Det som engang var hennes landsby finnes ikke mer. Men mange drømmer gikk også i oppfyllelse denne sommeren. Møte mellom mor og sønn ved ankomsten var sterkt. Begge hadde de en lang reise bak seg. Da de møttes igjen var de uatskillelige. Noe av det ungdommene trakk frem som mest positivt i møte med Sri Lanka var følelsen av å høre til. «Prate tamil og være blant folk som likner på meg.» Men hjemreisen tydeligjorde også forskjellene. «Hjemreise for en svart norsk» kalte en av dem diktet hun skrev. Gjennom arbeidet i bistandsorganisasjonene fikk de fem fra Norge møte engasjert ungdom på egen alder og nye vennskap er blitt skapt. En av ungdommene som vi traff i Batticaloa uttrykker seg slik: «Det har aldri kommet ungdommer fra utlandet som snakker tamil og pratet med oss. Det kommer alltid voksne som snakker et annet språk. De kommer og tar bilder, også drar de igjen.»

HVA HAR VI LÆRT?

Det er åpenbart at de unge har fått et mer avklart forhold til hjemlandet og fremtiden. Vi som har fulgt deltakerne gjennom forberedelsesarbeidet, på selve reisen og i oppfølgingen etter at de kom tilbake igjen, mener derfor at dette er noe man bør jobbe videre med. Besøket har også skapt positive ringvirkninger både på Sri Lanka og i Norge. De unge som bor på Sri Lanka og de som bor i utlandet fikk utvekslet erfaringer.

I et freds- og fremtidsperspektiv er det viktig at ungdom som lever i diaspora får møte ungdom som lever på Sri Lanka. For på mange måter er jo deres liv parallelle. Selv om det er mye som skiller livene deres i dag, var begge parter også opptatt av det de har felles:

«De lærte om oss og vi lærte om dem. Dette gir oss en mulighet til å bli kjent med ungdommer som oss som har flyktet fra Sri Lanka. Det gir oss håp.»

Etter at ungdommene kom tilbake til Norge har de formidlet sine erfaringer til andre enslige mindreårige i Norge. De har også vært ressurspersoner i forhold til Operasjon dagsverk som sist høst gikk til utdanningsprosjekter på Sri Lanka.

En praksisreise passer imidlertid ikke for alle og det finnes heller ingen «oppskrift» på hvordan slike reiser skal arrangeres. Tiltaket må tilpasses målgruppen og situasjonen i det aktuelle hjemland. Men alle som kommer som enslige mindreårige til Norge, fortjener uansett å bli støttet i sitt håp om en fremtid for det landet de kommer fra og å få beholde troen på at innsatsen deres betyr noe.