To må en være

«Jeg er lei av å bare være én, og når jeg er tvilling, kan en av oss gå ut og en av oss kan være inne,» skrev Gertrude Stein i romanen «Ida». Derfra har Brit Bildøen hentet både tema og navnet på hovedperson til sin nye roman «Tvillingfeber».

Bildøen er tidligere litteraturanmelder i Dagbladet med to romaner og to diktsamlinger bak seg. Hennes Ida er en søkende ung kvinne, preget av tapet av foreldrene da hun var fire år, og med en stadig økende mistanke om at hun en gang hadde en tvilling. Den tapte tvillingen leter hun etter på gamle fotografier, blant venninnene, i nye menn og i sitt eget indre.

- Jeg ble inspirert til å bruke tvillingmotivet da jeg så det hos så mange andre forfattere samtidig. Det ligger vel i tida, å søke etter en tapt identitet. Gertrude Steins «Ida», som ble oversatt til norsk for tre år siden, gjør det motsatte: Hun ekspanderer og blir sin egen tvilling. Hun blir Ida-Ida. Det er en aktiv og optimistisk handling.

- Er «Tvillingfeber» en kjærlighetsroman?

- På sett og vis. Den handler om ensomhet, tosomhet og kjærlighet. Om kjærligheten som utopi - Idas familie er full av utopister som fordufter på mystisk vis. Siden hun tror på kjærligheten, lurer hun på om den er hennes utopi, som hun skal gå til grunne på. Felles for alle mine romanskikkelser er at de er alene i verden. Ikke bare har Ida mistet det aller meste - hun strekker seg også etter det umulige.

- Ida er en stillfaren heltinne, hun er omsorgsfull, forsiktig, reflekterende og relativt passiv. En prototypisk feminin skikkelse?

- Hun er tålmodig og lyttende, men jeg opplever henne ikke som passiv. Jeg har vært opptatt av å skape en annen type kvinneskikkelse enn den som er vanlig i norsk litteratur i dag.

- Og det er?

- Den klassiske norske romankvinnen er en offertype. Jeg ville skape et mer vidsynt menneske. Den klassiske romanen graver dypt og tar på seg å finne ut av de store ting. Jeg forsøker å diskutere om denne interessen for dybde går utover evnen til bredde - om det å leve overflatisk innebærer å få med seg et videre spekter. Det er i hvert fall et spørsmål man kan stille, både i litteraturen og i livet.

- Gertrude Stein var midtpunktet blant amerikanske forfattere i Paris i 1920-åra. Hvorfor er du så opptatt av henne?

- Noe stoppet opp med henne, og er ikke blitt ført videre. Måten hun forholdt seg til litteratur og musikk på: Hun elsket setninger, hadde et lidenskapelig forhold til språk. Da jeg leste «Ida» kjente jeg et enormt slektskap. Jeg skriver på en libretto som jeg håper kan bli en opera om hennes liv.

- Selv om «Tvillingfeber» er en rettlinjet, norsk historie inneholder den en rekke avstikkere til verdenslitteraturen?

- Ja, kanskje særlig til Joseph Conrads «Mørkets hjerte». Jeg har latt Idas foreldre forsvinne i Kongo under opptøyene på sekstitallet. Conrads bilde av Kongo-elva, som ligger der som en slange, uten at du aner hva som er i den andre enden, kan ingen faktaopplysninger endre. Jeg har også vært opptatt av Robert Musils «Mannen uten egenskaper». Idas onkel Ulrik, utopisten, kommer herfra. Også Musil har et tvillingmotiv, han ser sin søster som en skyggeaktig fordobling av ham selv. Å bruke litterære referanser kan være berikende, men også skummelt. Man må passe på at man får et selvstendig verk som ikke bare kan forstås i lys av andre bøker.

- Du leser mye?

- Enkelte forfattere er redde for å lese andre mens de skriver. For meg er andres bøker vitaminsprøyter jeg trenger underveis. Det er en viktig del av forfattergjerningen å kommunisere med andre forfattere. Men jeg følte meg truffet da jeg leste et sitat av Robert Burton i Dagbladet: «De spekker sine magre bøker med andre verkers fett.»

- Du er 36 år. Er din generasjon forfattere friere når det gjelder å tøye romanformen?

- Ja, vi står nok friere i forhold til form. Mange unge forfattere skriver utrolig sprekt. Fellesnevneren er en type subjektivitet, stoffet er veldig personlig.

- Og dermed mer privat?

- Det private brukes mest som et ståsted, et utgangspunkt for å kaste et blikk på verden. Samtidig er teksten åpnere og mindre psykologiserende. Det subjektive fører paradoksalt nok til større mangfold. Jeg er så lei av å høre at kunsten og verden er fragmentert. Jeg vil heller si at tilværelsen er dobbel. Livet i den vestlige verden er veldig enkelt, samtidig som det er svært komplisert.

- Du skriver på nynorsk. Begrenser det ditt publikum?

- Salgstallene for nynorsk litteratur tyder jo på det, og er en stadig kime til frustrasjon. Jeg hører unge studenter si at de heller leser pensum på engelsk enn på nynorsk. Jeg har vurdert å gå over til bokmål, men finner ingen måte å forsvare det på. Nynorsk er jeg oppvokst med, men på gymnaset byttet jeg til bokmål. Først da jeg jobbet som bibliotekar i Hardanger, der man snakker som man skriver, løsnet mitt eget språk slik at jeg begynte å skrive for alvor, sier Brit Bildøen.

- Du fornekter ikke uten videre det språket som forløste deg.

BOTANISK HAGE: Rammen om Brit Bildøens nye roman er den varke parken på Tøyen i Oslo, med avstikkere til et gammelt hus der fortida bor i pappkasser.