FILMDIKT: «Spurvene» er en meditasjon over ritualer, kjærligheten, døden og kulturer som forsvinner.
FILMDIKT: «Spurvene» er en meditasjon over ritualer, kjærligheten, døden og kulturer som forsvinner.Vis mer

To menn og et lik

«Spurvene» er et langsomt, tidvis vakkert russisk filmdikt om to triste fyrer på biltur i dårlig vær.

FILM: «Spurvene» er muligens mer av en skrøne enn vi får inntrykk av, men la oss ta det seinere. Den stillferdig fortalte historien i Aleksei Fedorchenko tredje spillefilm dreier seg om Aist og Miron, to middelaldrende menn som legger ut på biltur med et lik i bagasjen. Når de blir stoppet ved et ulykkessted, ser politimannen liket, men lurer i stedet på hvorfor de har to gulspurver i et bur.  

Heldigvis har filmen en fortellerstemme som veileder oss gjennom disse merkelige hendelsene. Vi får vite at Aist og Miron tilhører merja-folket, en finsk-ugrisk stamme som vandret østover og bosatte seg i det vestlige Russland tidlig i middelalderen. Når kona dør, skal hun fraktes til Volga og brennes. Mens hun ennå befinner seg blant de levende, skal enkemannen «dampe», snakke intimt om sin kone, slik et «anstendig» menneske ikke ville gjort.  

Gråværsfilm  
Aist (Igor Sergeyev) jobber på en papirfabrikk der Miron (Yuriy Tsurilo) er sjef og kjører en Mercedes av type børstraktor, men dette har liten betydning. «Spurvene» er ikke en psykologisk studie, men en noe langtekkelig, poetisk «buddy movie» om to karer på tur i gråvær og regn, langs hullete grusveier og rustne fabrikker. Dette er russisk tristesse som ikke kunne vært filmet på en solskinnsdag.

I tilbakeblikk ser vi Miron vaske sin levende, barmfagre kone (Yuliya Aug) i vodka. Kvinnene i filmen er enten smørblide prostituerte eller en lydig kone som ikke har fått tildelt en eneste replikk. I en av filmens slående scener vasker de to mennene Tanyas lik. Hun har vært død et døgn og dødsstivheten burde ha inntrådt, men kona er like myk.  

Dikt og fanteri?   Valget av en litterær, «høytlesende» voice-over funker bra og fargelegger en fortelling som ellers ville vært mye vanskeligere å trenge inn, siden karakterene er så ordknappe. Er de to barnløse mennene symboler på en utdøende kultur? Jo, gjerne det, men ting tyder på at merjaene ble assimilert for tusen år siden og at manusforfatter Denis Osokin, som har studert strøkets folkloristikk, har mikset og trikset. Vi får opplyst at manus bygger på en kortroman av Aist Sergeyev, som ikke finnes. Osokin har skrevet boka selv, ifølge mitt nettsøk ... muligens. Er dette russisk humor? Det kan være greit å vite at Fedorchenkos første spillefilm, laget i 2005, handler om da russerne landet på månen i 1938.