To og en halv times konsentrasjon

Med «sommervikariat» i TV2 Sporten er Carsten Skjelbreid programleder to og en halv time i uka. Det er to og en halv times konsentrasjon for ikke å se til siden, ikke tromme med fingrene og ikke vingle med overkroppen.

- HVIS VI GÅR ut og tar en kaffe så kan jeg gå innom en bokhandel på veien, fleiper Carsten Skjelbreid, sportsanker i TV2 med massivt jernteppe når det kommer til favorittlitteratur. Han ler bort temaet og later som favoritten er «Den store gullboka» og «Den store sportsboka» for å ironisere over sportsidiotklisjéen.

HAN SNAKKER likevel mest om sport. For Carsten Skjelbreid har kommet til «Sportshimmelen».

- Jeg ser ikke alle fotballkampene på tv, men sikkert 80 prosent. Når man er interessert i sport er jobben min himmelen. Jeg skjønner jo at noen kan bli litt lei alle sportssendingene, men jeg er ikke blant dem, konstaterer han.

- Alle vet hvem de største idrettjernene er. Det er sikkert mange i utlandet som ikke har hørt om Bondevik og Stoltenberg, men hele verden kjenner David Beckham. Store idrettsstjerner er så enormt svære. De er gedigne, forklarer Carsten, og fortsetter stjernepraten:

- Jeg forstår jo godt at de store stjernene blir dritleie når den femtiførste sportsjournalisten ber om en kommentar. Det er sikkert som hos tannlegen, de ønsker at det skal være fort gjort. Stjernene trenger jo ikke å stille opp. Fotballspillere tjener jo ti millioner i året uten å snakke med pressen også.

FOR EN GAMMEL keepergutt er det fotball som er favoritten. For ballen er fremdeles rund og cup er fremdeles cup.

- Da Norge slo Brasil i Fotball-VM i Frankrike hadde jeg en helt sinnsyk opplevelse: Da Rekdal satte den straffen skreik Jon Michelet så høyt at jeg ble døv på det ene øret.

Og garva norske sportsjournalister, som sikkert hadde vært i gamet siden VM i England 1966, satt bak meg på tribunen og gråt. Voksne menn gråt åpenlyst. Jeg kjente at alle hårene reiste seg på kroppen og tårene presset på. Ikke noe vondt sagt om de såkalte nasjonaliderettene, men de kan ta 40 OL gull uten at vi får sånne tilstander som etter Norge- Brasil kampen, forteller han ivrig. Selv spiller han litt på amatørlaget Totenkameratene, som ble stifta på Café Fiasko for noen år siden. Laget starta på i nederste divisjon, men rykker opp hvert år og har begynt å bli (for?) seriøse:

- Jeg vet ikke om det sier mest om nivået i de lavere divisjonene eller om oss, er Carstens kommentar til suksessen.

VEIEN TIL TV2 startet i nærradioen Radio Lågen, hvor han var plateprater sammen med et annet av dagens sportsanker - Espen Graff. Carsten var 17 år og synes det var kult å gjøre noe som var «der og da», noe som ga konkrete resultater.

- Det var en kompis som dreiv stasjonen og i lokalradioen på 80-tallet slapp alt til. Jeg jobba ved siden av skolen, eller det vil si jeg skulka noen timer mandager og fredager for å ha morgensendinger, smiler han. Etter militæret hadde Carsten egentlig tenkt å gå mer skole, men så fikk han en selgerjobb i Radio 1 selv om han «ikke hadde peiling på salg». Han kom raskt på lufta («Først som plateprater, før jeg fikk trumfa gjennom egne sportsendinger») og fortsatte som frilanser i Petre og Radio 1 («Med tidenes korteste karriere i NRK Petre, for etter fire dager som sommervikar der ga Radio 1 meg fast jobb.»)

FRA RADIO KLATRET Carsten Skjelbreid via sportsredaksjonen i Nettavisen til TV2 Sporten. I sommer vikarierer han for Frithjof Wilborn som anker i kanalens sportssendinger. Hver uke leder han oss gjennom omlag to og en halv time sport. Før første sending måtte han sminke seg selv og glemte ørene- som ble rosa på skjermen.

- Alt jeg gjør blir så tydelig på tv. Hjertet går. En liten bevegelse og det ser ut som om jeg er på veg ut av tv-ruta. Et kort blikk til siden og det ser ut som jeg er helt fjern og ufokusert. Men det er vanskelig å gjøre noe med det kroppsspråket man har hatt hele livet, forklarer Carsten.

Han er ikke redd for å bli munnbundet av kjappe fleipete replikker.

- Siden jeg er så ny er nyhetsfolkene snille med meg. Det er fremdeles litt spesielt å sitte i studio sammen med en så dyktig oppleser som Nils Gunnar Lie. Da føler jeg meg som en skikkelig junior. Den eneste som har satt meg ut av spill er Morten Sandøy. Etter et innslag om en treåring som kjørte racerbil med bleie, sa han: «Det er ikke rart at Schumacher og gutta skvetter litt i buksa de også». Jeg ble taus og kom ikke på den gode replikken. Jeg skulle ha svart «Det er derfor det kalles shit-stop..», men den kom jeg ikke på før senere.

DETTE ER CARSTENS første intervju og han trives bedre i intervjuerrollen. Men som TV2 Sportens ankermann blir man jo fort tv-kjendis.

- Jeg merker at folk kikker litt på meg, og jeg er sånn sjøl når jeg går forbi folk som er på tv. Men likevel er det så uvant å bli gjenkjent at jeg bekymrer meg for om jeg har is i fjeset eller rar hårsveis.

Når han ikke jobber og bor på hotell i Bergen er han hos kona i Oslo. Han sykler lange turer hver dag.

- Jo mer stressende jobb man har, jo viktigere blir det med stillhet på fritida. Før sykla jeg med walkman, nå legger jeg den hjemme. Pendlerlivet er ikke optimalt, men kona reiser mye hun også. Jeg er jo bare hjemme halve tida og prøver å bruke fritida på å være med familie og kompiser. Gå på kino, trene eller ta en tur i skauen, sier sportsankeret som flytter til Bergen til høsten.

- JEG SITTER fremdeles her og tenker på denne litteraturen, smiler han bredt og hvitt.

- Jeg kommer ikke på hva den boka heter.. Jeg leste Tom Clancys «Rainbow Five», men den synes jeg ikke var så bra... Det viktigste med en bok er de to- tre første sidene, forklarer han og nevner flere bøker han ikke likte.

- Kona mi leser mye altså, fortsetter Carsten Skjelbreid, fremdeles uten boktittel på tunga. Men så:

- Bare skriv «Den store sportsboken» likevel, så skriver du «He-He» bak. Avtale?