|||I striden om Tore Rems Bjørneboe-biografi Sin egen herre var det et av mine hovedmotiver å vise hvordan antydninger om nazisme og antisemittisme er en form for maccarthyisme som forgifter det offentlige rom med stigmatisering av tankeretninger og enkeltpersoner. Med sin skrivemåte har Rem etter min mening begått en serie karakterdrap. Det gjelder den tyske flyktningen Gustav Ritter, hvis forhold til nazismen mistenkeliggjøres av Rem, som ikke sier at Ritter emigrerte fra Tyskland fordi han ikke ville utlevere lister over psykisk handikappede til nazistene. Det gjelder den norske presten Christian Smit, hvis forhold til jødene Rem mistenkeliggjør, uten å si at Smit personlig hjalp norske jøder. Det gjelder antroposofen Conrad Englert, som hjalp jødiske flyktninger i 1940. Det gjelder Karl Brodersen, som spilte en hovedrolle under oppbyggingen av Steinerskolen i Oslo. Det gjelder André Bjerke, og det gjelder i en viss utstrekning Jens Bjørneboe selv.

I første fase av debatten gjorde Rem alt han kunne for å bli trodd på at han ikke hadde gjort dette. Men her talte hans bok sitt tydelige og utydelige språk, og flere av de nevnte ble på grunnlag av biografien omtalt i pressen som mennesker med nærhet til nazismen. Hvis Rem ikke hadde ment å forårsake slikt, kunne han på et tidlig tidspunkt innreflektert kritikken i sitt verk med tanke på et nytt opplag, og gått til fullførelsen av biografiens annet bind med bedre utsikter enn idag. Isteden rant han tom for argumenter, og grep til publisistisk vold. Til den lange listen av uthengte i boken, føyde han også samtlige av sine kritikere, med god hjelp av sin forlagskonsulent, professor Jan-Erik Ebbestad Hansen. Anklager om antisemittisme ble rettet mot advokaten Cato Schiøtz, mot styremedlem i PEN-klubben Peter Normann Waage og mot undertegnede. En hel menneskegruppe, "antroposofene", ble retorisk spurt om de mener at det ikke er plass i verden til "jødene, romfolket og samene". (Morgenbl. 23.10)