To professorer slår seg løs

Kaj Skagen svarer Rem i Bjørneboe-debatten

|||I striden om Tore Rems Bjørneboe-biografi Sin egen herre var det et av mine hovedmotiver å vise hvordan antydninger om nazisme og antisemittisme er en form for maccarthyisme som forgifter det offentlige rom med stigmatisering av tankeretninger og enkeltpersoner. Med sin skrivemåte har Rem etter min mening begått en serie karakterdrap. Det gjelder den tyske flyktningen Gustav Ritter, hvis forhold til nazismen mistenkeliggjøres av Rem, som ikke sier at Ritter emigrerte fra Tyskland fordi han ikke ville utlevere lister over psykisk handikappede til nazistene. Det gjelder den norske presten Christian Smit, hvis forhold til jødene Rem mistenkeliggjør, uten å si at Smit personlig hjalp norske jøder. Det gjelder antroposofen Conrad Englert, som hjalp jødiske flyktninger i 1940. Det gjelder Karl Brodersen, som spilte en hovedrolle under oppbyggingen av Steinerskolen i Oslo. Det gjelder André Bjerke, og det gjelder i en viss utstrekning Jens Bjørneboe selv.

I første fase av debatten gjorde Rem alt han kunne for å bli trodd på at han ikke hadde gjort dette. Men her talte hans bok sitt tydelige og utydelige språk, og flere av de nevnte ble på grunnlag av biografien omtalt i pressen som mennesker med nærhet til nazismen. Hvis Rem ikke hadde ment å forårsake slikt, kunne han på et tidlig tidspunkt innreflektert kritikken i sitt verk med tanke på et nytt opplag, og gått til fullførelsen av biografiens annet bind med bedre utsikter enn idag. Isteden rant han tom for argumenter, og grep til publisistisk vold. Til den lange listen av uthengte i boken, føyde han også samtlige av sine kritikere, med god hjelp av sin forlagskonsulent, professor Jan-Erik Ebbestad Hansen. Anklager om antisemittisme ble rettet mot advokaten Cato Schiøtz, mot styremedlem i PEN-klubben Peter Normann Waage og mot undertegnede. En hel menneskegruppe, "antroposofene", ble retorisk spurt om de mener at det ikke er plass i verden til "jødene, romfolket og samene". (Morgenbl. 23.10)

For min del gjaldt det forsvaret av Conrad Englert. Her er stridens råtne eple en setning i en avisreportasje hvor journalisten har sammenfattet en del av et muntlig Englert-foredrag fra 1938 i ordene: "Jødenes skjebne er fremkalt av dem selv," og som Rem nå sier at jeg skal ha forsvart. (Dagbl. 28.10) Ikke et ord i denne retning har jeg uttalt eller tenkt. Jeg har sagt at hvis man ser journalistens setning i sammenheng med hele referatet, og med Englerts forfatterskap, biografi og samtid, så viser ikke den uskjønne ordlyden tilbake til et antisemittisk grunnsyn, men til et bestemt utviklingssyn. Det samme gjelder andre lite tiltalende innslag i referatet, så som identifiseringen av tysk raseideologi med "gammel jødisk lære". I det utviklingssynet som referatet etter min mening viser tilbake til, er historien en menneskehetens dannelsesgang som alle folk og individer må holde tritt med. Denne normalutviklingen skal gå fra det kollektive til det individuelle, og de som faller ut av marsjtakten, enten det er "jøder" eller "tyskere", skal bli "straffet av historien" gjennom kollektive katastrofer.

Personlig deler jeg ikke dette historiesynet, som kunne brukes til å legitimere overgrep mot minoriteter eller folkeslag man misoppfatter som "historisk tilbakestående", hvilket Europas lange kolonihistorie og vår egen nære historie gir mange eksempler på. I Dag og Tid (16.10) satte jeg Englert-referatet inn i bl.a. denne konteksten. Resultatet var et voldsomt angrep fra professor Rem, som under den oppløftende titelen "Rent blod og rene ord" anklaget meg for en "infam form for antisemittisme", følelseskulde overfor det jødiske folks skjebne, og tankemessig situert så langt "unna sann humanisme" som det går an å komme, og det må vel si kloss inntil nazismen. (Dag og Tid 23.10) Det er vanskelig å forsvare seg mot anklager om nazisme og antisemittisme, fordi disse begrepene har en aggressiv smittsomhet som infiserer alt i sin nærhet. Innenfor dette infeksjonsområdet gjelder loven om at benektelse er bekreftelse. Forsvarer man seg, blir man skyldig. Tier man, blir man også skyldig. Å gripe til slike stigmatiserende begreper i utide er en verbal vold som smadrer den offentlige samtale.

Både Rem og Ebbestad Hansen omtaler "antroposofene" som et enhetlig, eksotisk miljø. Ebbestad Hansen har sågar beskrevet dem som et eget "folkeslag", og dermed omtalt et idéfellesskap som en egen etnisk gruppe, som samtidig forbindes med noe alle avskyr. (Morgenbl. 23.10) For meg minner dette om en oppskrift på forfølgelse av annerledes tenkende. Det er kanskje ikke så merkelig om mennesker som utsettes for slik omtale, trekker seg tilbake fra offentligheten. Da er det merkeligere at Rem omtaler også alle sine kritikere som én gruppe og kritikken mot hans bok som en kampanje, eller "antroposofenes dugnad". (Dagbl. 28.10) Hvem andre skulle ha kunnet rette kritikk mot Rems fremstilling av antroposofien, enn intellektuelle med kjennskap til antroposofien? Ved å sope sammen sine kritikere under et konfesjonelt samlebegrep, rømmer Rem fra kritikkens innhold.

For min egen del hører jeg bare delvis med til Ebbestad Hansens antroposofiske "folkeslag". I så måte er jeg av blandingsrase. Jeg tror ikke at antroposofien er den eneste sannhet i verden, og føler meg også knyttet til kristen og jødisk tradisjon. Men for å bli seg selv må enhver intellektuell gå inn i en Jakobs-kamp med en lærer. Om man med rette kan karakteriseres som "dogmatiker", avgjøres ikke av hvilken lærer man i ungdommen fanges inn av, men hvordan striden for frihet ble ført, og om man står med velsignelsen når morgenen gryr, halt på sin hofte som Jakob.