ANKERPUNKTER:  Kenneth Almes skulpturer oppleves som en skulpturell og intuitiv utforskning av maleriets grunnlagsmateriale, der tau og dunker med lerretslim «forankrer» røft utformete leirklumper. Til venstre ett av Luc Fullers enkle, halvt abstrakte halvt figurative malerier. Foto: Arve Rød
ANKERPUNKTER: Kenneth Almes skulpturer oppleves som en skulpturell og intuitiv utforskning av maleriets grunnlagsmateriale, der tau og dunker med lerretslim «forankrer» røft utformete leirklumper. Til venstre ett av Luc Fullers enkle, halvt abstrakte halvt figurative malerier. Foto: Arve RødVis mer

To rom og kjøkken

En knøttliten utstilling i en sliten bakgård i Oslo viser glimt av et stort tema for det siste tiårets unge samtidskunst.

Meninger

De mest ivrige blant galleripublikummet har ikke mye å finne på i et døsig Juli-Oslo. Men for kunstsultne sjeler som verken er kommet seg til fjells eller er i ferd med å drikke opp feriepengene på en strand ved Middelhavet, finnes det fremdeles drypp av kulturell næring i den hjemlige bygryta.

Går du for eksempel inn en grå port til en røff bakgård i Bernt Ankers gate der gentrifiseringen foreløpig ikke har tatt grep, og deretter opp en smal og loslitt trapp, kommer du til Kazachenko?s Apartment, et av hovedstadens mange små kunstnerdrevne visningsrom for ung norsk og internasjonal samtidskunst. En liten toroms leilighet er ryddet for møbler, og har de siste knappe par åra vært et hyppig bidrag til den såkalt alternative galleriscenen i Oslo - et selvorganisert miljø som har rykte på seg for å være noe av det mest spennende Kunst-Europa har hatt å by på, skal man tro opptil flere utenlandske autoriteter på området som har kikket innom de siste åra.

Relevansen i enhver storslått definisjon av generasjoner eller tidsånd har for øvrig en tendens til å fordampe med det samme man begynner å tro på den, og utstillingen som åpnet denne helga, «In The Tall Grass» med norske Kenneth Alme (34) og amerikanske Luc Fuller (26), skal ikke behøve å stå til ansvar for slike luftige påstander.

Det virker også upassende i de aktuelle omgivelsene. «In The Tall Grass» er en utstilling i miniatyr, og inviterer ikke til storslåtte verbale C-momenter. Tre små malerier av Fuller, og to skulpturer av Alme - dermed er det vesle galleriet så godt som fullt.

Fullers malerier er en slags øvelser i form, farge og maleriskhet; halvt abstrakte og halvt figurative kan de oppleves som stillebenoppsett eller studier av naturformer, steiner eller leirklumper. Med løse penselstrøk og farger holdt i duse gråtoner og svart, med innslag av forsiktig rød, rosa og lys blå, kan de kanskje oppleves som en blanding av førkrigsmodernisme som Hans Arp og seinere malere som Patrick Heron eller Philip Guston før han ble figurativ.

Assosiasjonene kan helt åpenbart ta en haug andre retninger - det er temmelig åpent hva disse bildene skal handle om, utover å være studier i maleri og enkel komposisjon.

Det opplever jeg at kan gjelde Almes skulpturer også, og det er kanskje fellesnevneren her - utover det faktum at begge kunstnerne er representert av samme London-galleri (Rod Barton).

Alme er for dem som har fulgt litt med i Oslos galleri-underskog antakelig mest kjent som maler, og de to skulpturene i Kazachenkos leilighet er å forstå som en tredimensjonal og materiell videreføring av elementene i maleriene han lager, blant annet blå byggeplast. To tilitersdunker med lerretslim danner en slags forankringspunkter for to røft utformede leirklumper, formet gjennom å bli knadd og kastet mot linlerreter à la Yves Kleins maleri-performancer slik at lerretsstrukturen lager mønstre i leira, som så er blitt bemalt med gips som har krakelert og flakket av leira. Mellom disse er stramme, blå nylontau strukket via fester i veggene, som fortøyninger eller heisepunkter.

Det er fristende å spinne videre på det maritime vokabular i disse sommertider, for å finne sine egne ankere i fortolkningen av Almes arbeider, som til tross for de håndfaste og konkrete materialene framstår ganske så abstrakte i sitt innhold. Men det virker mer logisk å omtale dem som en skulpturell og intuitiv utforskning av maleriets grunnlagsmateriale, som viser til en interesse for virkeligheten slik den framstår som menneskeskapt og materiell, og tilsvarende en orientering mot kunstobjektets fysiske premisser og prosesser - begge deler et av 2010-tallets gjennomgangstema i den unge samtidskunsten.

Det er følgelig muligheter for å komme på sporet av interessante innsikter, også for oss Oslo-ferierende landkrabber.

Arve Rød er Dagbladets faste kunstanmelder og skribent.