To Rustne Herrer

Samarbeidet mellom Ole Paus og Jonas Fjeld har pågått lenge, men først nå har de laget en plate som bærer begges navn. At resultatet er blitt såpass anonymt, er merkverdig når man tenker på herrenes sterke personligheter.

«To rustne herrer» består av et dusin sanger, skrevet og framført i fellesskap av to artister som hver for seg har laget mange beundringsverdige plater. Sammen er de to lavmælte herrer som klimprer på gitarer og synger om en grå hverdag.

>

Anonymt

Melodiene har én ting felles: De er bleke og sjenerte, og sier aldri hei og hallo såpass høyt at lytteren blir ordentlig var dem. Det er pent og smakfullt arrangert. Akustiske gitarer klinger sammen med kontrabass og forsiktige trommer, og et dempet orgel kommer inn her og der. Men det blir anonymt. Særpreget ligger i stemmene, den forunderlige duetten mellom Fjelds varme heshet og Paus' anstrengte kvekking.

Romantikere

I tekstene avslører Paus og Fjeld seg som håpløse romantikere. Mystiske kvinneskikkelser kommer og går sin vei, de to ensomme herrene bor på triste hoteller og observerer verden rundt seg. Det skjer lite.

Ellers handler tekstene mye om å legge seg seint i andres senger, gjerne med en flaske vin i betryggende nærhet. Der prater de mye, men av og til hører de på radioen hvor Gro prater. På siste kutt er alt drukket opp, og det er tid for erotikk i «Klink edru».

Alt i alt er «To rustne herrer» en plate som flyter mer på erfaring og sjarme enn på inspirasjon.