To sjømenn, flere eventyr

Egentlig er det mange historier i «En dag til i solen.» De veves sammen til et mangfoldig univers henlagt til en liten, spansk havneby. Resultatet er en god kinoopplevelse, en både underfundig, pussig og lett melankolsk film.

Bent Hamer viste med «Eggs» at han har en helt egen fortellerstemme, en evne til å skape sin egen verden på lerretet. Der holder han oss fast. Det er et talent å ta av seg hatten for. Hamer har blikk for menneskelige merkverdigheter, viser han igjen i «En dag til i solen».

Og han forteller med varme og glimt i øyet, uten noen gang å si for mye. Han er en regissør som lar oss se og dømme selv. Så på mange måter er hans spanske sjømannseventyr en fest, en vellaget parade av fantasifulle framtoninger.

Pussig og detaljrik

Nå er hovedpersonen Almar (Eric Magnusson) en ganske vanlig fyr, en akterutseilt og ensom sjømann, der han venter på at to uforstyrrelig nøyaktige urmakere skal reparere hans gamle gullklokke. Så dukker Marta (Ingrid Rubio) opp på scooteren sin, deretter den eldre, mer verdensvante sjømannen Windy (Nicholas Hope). Deretter utfolder seg parallelle historier, et vart kjærlighetsforhold mellom de to unge, et langt mer utrygt mellom røveren Windy og Almar. Samtlige kretser rundt Martas bestefar Molina, filmens mest originale karakter, en fortelling i seg selv og en herlig prestasjon av den spanske veteranen Francisco Rabal.

Hamers sans for absurditeter vises hele veien, i observasjonene av de to urmakerne, en uvanlig «gledespike» og en egenartet bareier - i det hele tatt en detaljrik film med behagelig rytme og tempo. Ingrid Rubio er et av spansk films store, nye talenter. Hun har en umiddelbarhet som fungerer godt i samspill med debutanten Magnussons forsiktige sjømann. Ingen lett rolle for ham, han må gjøre mye ut av en aldri snakkesalig dialog.

Uforløst slutt

Når det butter, skjer det i oppbyggingen mot historiens klimaks, der Hope står sentralt. Men hans Windy er for underspilt, for flat til å vekke den store interessen. Vi får aldri skikkelig tak på figuren, før han brått utløser et stort drama. Det gjør at du sitter igjen med følelsen av noe uforløst, som om noe glapp i et avgjørende øyeblikk og ikke stramt nok ble nøstet opp. Dermed etterlates vi lett uberørte av en langt fra lykkelig slutt.

Ikke at det burde hindre noen i å gå på kino. Hamer og hele hans besetning byr på mye snadder. Og kom endelig med mer.