Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

To skoler vi kan lære av

Ved disse tider for 40 år siden var Forsøksgymnaset i Oslo halvveis i sitt første skoleår. Det var en turbulent tid. Kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik sto i Stortinget og sa at han visste så uhyrlige ting om skolen at han ikke kunne fortelle om dem, mens VG spredte giftige historier. Vi slåss mot reaksjonære krefter med stor makt og sov dårlig om nettene av frykt for å miste det verdifulle vi hadde vunnet.

Snaut to år tidligere hadde elevene Ingrid, Jon og Knut satt i gang en prosess som snart samlet mange interesserte elever og voksne. I løpet av forbløffende kort tid førte dette til at en helt ny skole ble åpnet i august 1967, med 150 elever og drøyt 30 lærere. Skolen var et viktig alternativ i 37 år, til den ble lagt ned i 2004.

Kort tid før jul i fjor møttes en del lærere og elever fra disse aller første åra. Foranledningen var bisettelsen til en av lærerne, Erik Melvold. Det var naturlig å samles på Karl P. Nordbys konditori i Hagegata, som var skolens kantine og møterom det første året. Ved siden av å minnes Erik, snakket vi også om skolen. Mosse Jørgensen, rektor de første to åra, var til stede. Hun beklaget at skolen ikke lenger fantes. Vi var flere som ikke var helt enig med henne. Ikke fordi vi ikke ønsket et alternativ, men det måtte i så fall være noe annet enn Forsøksgymnaset slik det var de siste åra. Dessuten mente noen av oss at mye av det vi hadde prøvd å få til den gangen, nå er en del av den offentlige skolen. For meg var det naturlig å trekke fram Kastellet skole som eksempel.

På Forsøksgymnaset tilhørte alle elever en klasse, og vi hadde en lærer som hadde spesielt ansvar for oss. Hvis temaet eller organiseringen av undervisningen tilsa det, tilpasset vi likevel gruppestørrelsen. Dette praktiseres på en rekke skoler i dag, og Kastellet er av skolene som har gått foran. Der vet lærere og elever hvordan de skal bruke fleksibiliteten til å lære mer og få mer ut av de samlede ressursene. Det virker svært bakstreversk når flere nå anbefaler skolene å gå tilbake til den tradisjonelle klassestrukturen, som svar på dårlige PISA-resultater.

Å supplere den tradisjonelle kateterundervisningen med nye metoder var en ambisjon ved Forsøksgymnaset. Verken lærere eller elever var trent i dette på forhånd, så alt vi holdt på med ble ikke like vellykket. Å jobbe tverrfaglig med prosjekter og å organisere læring og undervisning i temaer, i stedet for en slavisk gjennomgang av læreboka fra side til side, økte motivasjonen og læringsutbyttet. Virker dette kjent?

PISA-resultatene viser at det kanskje stilles for små krav til elevene, at det er for lite «læringstrøkk». En myte om Forsøksgymnaset er at elevene stort sett satt i gangene eller på pauserommet. For noen var det nok slik, men mange av oss hadde en helt annen opplevelse av skolehverdagen. Ikke bare lærte vi oss gode arbeidsvaner, som studieteknikk og bruk av bibliotek og kilder; vi følte også forventninger. Det fulgte tips om forbedringer med når vi fikk tilbake våre arbeider, og gjerne også en formaning om at «jeg vet du kan bedre enn dette». Det likner til forveksling prosessorientert opplæring som nå innføres systematisk på stadig flere skoler.

Mange av oss likte oss så godt på skolen at vi like gjerne ble igjen etter ordinær undervisningstid. Det gjaldt lærerne også. Kanskje satt vi på pauserommet og slappet av, på biblioteket med lekser, eller på formingsrommet. Det var alltid minst en lærer til stede som vi kunne spørre hvis vi trengte hjelp. Skillet mellom undervisningstid og annen tid på skolen var ikke så avgjørende, det var heller ikke skillet mellom lekser og annet læringsarbeid. På Kastellet skole likner skolelivet på det vi praktiserte for 40 år siden. Også der blir elevene igjen og bruker skolen som base for lekser, gjerne flere elever sammen, og det er alltid lærere til stede.

Kastellet skole har de bygningene vi drømte om for 40 år siden. Fleksible romløsninger for aktiviteter med varierende gruppestørrelser, fra kultursalen som rommer alle elever, lærere og foreldre, til grupperom der man kan lukke igjen døra. Åpne løsninger som gir mye luft og lys, men som også kan lukkes hvis det er ønskelig. Kafé og mediatek.

Undervisning i databehandling ble innført på Forsøksgymnaset allerede i 1969, som den første videregående skolen i Norge. Herman Ruge var personen bak dette pionerarbeidet. Det ble laget en egen datamaskin som het Benjamin og som ble benyttet i undervisningen. Siden det ikke fantes lærebøker i faget, måtte også de utvikles. I en periode fungerte skolen som et nasjonalt senter for skolering av lærere i databehandling. Informasjonsteknologi er et selvsagt hjelpemiddel i norsk skole i dag.

Forholdet mellom lærer og elev var noe av det som skilte Forsøksgymnaset aller mest fra andre skoler. Lærerne la fra seg etternavnet, en symbolsk handling som understreket at vi ønsket å oppnå en form for likeverd. De mistet ikke sin autoritet som lærer av det, men det kan ha gjort det enklere å omgås i situasjoner der lærerne ikke burde insistere på lærerrollen. Det skoledemokratiske eksperimentet vi arbeidet med, fordret at alle måtte tenke ut over sin vanlige rolle som lærer eller elev.

Forsøksgymnaset var ikke bare et verksted for pedagogisk utvikling. Gjennom Allmannamøtet og Rådet skulle elever og lærere bidra i prosessene for skolens utvikling og ledelse. Ved siden av å eksperimentere med en demokratisk ledelsesform, ble skolen i seg selv et opplæringsprosjekt i demokrati for elever så vel som for lærere. Av dette finnes ikke mye i dagens skole, heller ikke på Kastellet skole. Det kan i seg selv begrunne opprettelsen av et nytt alternativt skoletilbud.

10. trinn på Kastellet skole var på tur med Hvite busser sist høst. Andre klasser vi møtte fortalte at deres lærere gikk av jobb kl. 17.00 og overlot ansvaret til foreldrene. Etter det så de ikke mer til dem før ved frokosten neste dag. Vi var sammen, alle sammen, hele tiden. Våre lærere la av seg lærerollen når situasjonen tilsa det. Lærere som er trygge i rollen sin våger det. Foran ruinene etter gasskamrene i Birkenau var vi alle sammen ganske små og fattige på ord og erfaringer. Da var Ingrid på 15 år den største. Talen hennes kommer vi aldri til å glemme. Det fellesskapet vi hadde disse dagene minte meg sterkt om Forsøksgymnaset 40 år tidligere.

Initiativet til Forsøksgymnaset sprang ut av at mange følte at skolen ikke var til for utviklingen av elevenes personlighet og selvstendighet. Nå hevder mange ellers fornuftige at læreren er viktigst i skolen. Ja, vi trenger dyktige lærere med faglig og menneskelig trygghet. Jeg insisterer likevel på at i skolen er det eleven som er viktigst.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media