KORT FORMAT: Jan Grue (f. 1981) holder en kjølig distanse til sine skikkelser. Thomas J.R. Marthinsen (f. 1984) bruker konsekvent du-form i sine fortellinger.  Foto: Siv Johanne Seglem og Aschehoug
KORT FORMAT: Jan Grue (f. 1981) holder en kjølig distanse til sine skikkelser. Thomas J.R. Marthinsen (f. 1984) bruker konsekvent du-form i sine fortellinger. Foto: Siv Johanne Seglem og AschehougVis mer

To språksikre debutanter med forskjellig temperatur

Fra ekstase til ironi.

||| BOK: Ingen av disse to debutantene skriver tradisjonelle noveller med en utvikling, spenningskurve og en spisset slutt som løfter det hele. Thomas Marthinsen er den som kommer nærmest med «Du», som han kaller «fortellinger».

SkjebnefortellingerSamlingen består av 34 fortellinger, eller øyeblikksbilder, som er henvendt til et du. «Jeg ligger oppå deg, Ada», starter den aller første og nesten perfekte teksten. Her opplever fortelleren den seksuelle ekstasen, samtidig med at bestefaren, som han er så glad i, dør.

I andre fortellinger er du-et en venn eller plageånd, en gammel lærer, en bror, en mor. Fortelleren ser, fabulerer fram eller erindrer du-ets historie og skjebne. Som i fortellingen om læreren som er ribbet for all glød:

«Du kommer inn i klasserommet og sier at nå skal det leses i «Jonas». Det er uten begeistring du sier det, det lyder som et sukk... Jeg har så lyst til å gjøre noe for deg, ta imot deg, det du har å komme med, men jeg gjør ingenting.» Historien er en av samlingens beste, sammen med fortellingen om moren som har mistet en sønn, og to brødre på tur i en Volvo.

Ute av kontrollMens Marthinsen konsentrerer seg om det nære, er «Alt under kontroll» beskjeftiget med det fjerntliggende: I én novelle går hovedpersonen inn for å gjøre Oslo til kanalby — og greier det. I en annen krysses «Da Vinci-koden» med «Star Wars», og i en tredje vittig novelle strever en redaktør med manusinnhøsting, i skogen. Han sirkler inn forfattervillmannen, for å snappe til seg manuset, som antas å være modent. Det er en farefull jakt med livet som innsats.

To språksikre debutanter med forskjellig temperatur

Ironi og absurditeter preger disse novellene som tar opp temaer som: Hvilken virkelighet gjelder? Hvem har den egentlige kontrollen — over historien(e), systemene og livene? Flere enn én gang bringer boka tanken inn på filmen «The Truman Show».

HumanismeBegge debutbøkene er språksikre. I temperatur er de ulike. Grues prosjekt har et kjølig intellektuelt preg, og stilen er nærmest redegjørende. Han skaper et fremmedartet, tidvis kafkask, univers, der ironi og satire skaper distanse. Tekstene kan virke i overkant kontrollerte: De er fiffige og velturnerte, men forskyver i liten grad leseren.

I Marthinsens bok driver følelsene fortellingene. Her er sinne, nysgjerrighet, begjær. Frastøtende menneskelighet og rørende medmenneskelighet. Humanismen som ligger i bånn, er bevegende. Gjensynet som inngangsport til fortellingene virker litt oppbrukt etter hvert, men de mange høydepunktene oppveier de små skavankene.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 15. februar 2010.

To språksikre debutanter med forskjellig temperatur